Gå til hovedinnhold

To romanar: fantastisk klokskap og statusjagande ektepar

Tilbaka til henne. Sara Lövestam, Piratforlaget. 

Kort sagt fantastisk bra bok som gjerne skulle ha vore tre gonger så lang, sjølv om den alt er på 580 sider. Kom ut på svensk i slutten av mars og skriven av Sara Lövestam, ein ung svensk forfattar det er verdt å følge med på. Dette er ein slik roman det går lang, lang tid mellom kvar gong du kjem over. Eit skikkelig litterært funn.

Handlinga vekslar mellom notid og perioden 1906-1919, mellom vår tids Hanna og den tids Signe, skulefrøken i Tierpe utanfor Stockholm. Det er fascinerande og truverdige skjebnesskildringar, ingen happy ending, men real life ending. Livet smerter oss, men vi kan leve vidare likevel. Det som gjer sterkast inntrykk er relasjonane og korleis relasjonar blir oppløyste og ødelagt, erstatta av nye. Relasjonar som ein kanskje trudde skulle vare evig, som går i knas og mister sin relevans, men som likevel kan prege eit heilt liv, sjølv etter at dei er over.



Jag skulle aldrig ljua för dig, Moa Herngren, Wahlström Widstrand, mars 2012.

Dette er ein litt mindre fascinerande roman, men den er bra likevel. Boka handlar om ei kvinne som er gift, har tre barn og ein mann. Ho har ein vellukka fasade og strekker seg langt for å framstå som den perfekte mor og kone. Dette framstår som det ultimat kjedelige livet, og det tek då også knekken på vår hovedperson som sakte går til grunne personleg for så å realisere seg att etter skillsmissa. Ho gjer ei rekke idiotiske ting, men har ikkje vett og forstand til å sjå det sjølv. Sjølvinnsikt burde delast ut gratis på alle gatehjørner for å unngå at folk lever livet sitt på #dettaviset.

Litt sånn klassisk: ekteskapet og ungane, pluss den perfekte fasaden, er eigentleg eit mareritt. Eller litt sånn: boka gir fingern til den perfekte fasaden, skreller den inn til beinet, ler og seier: patetisk. Kva er poenget med fasaden eigentleg? Er folk, slik som vår hovedpersonn her, så tette i pappen at dei bygger statusen sin på fasade, inntekt og rolla som perfekt mor? Ja, mange gjer nok det sjølv om desse for meg er ukjent mark.

Det er noko stakkarsleg over dette ekteparet. Han med sin påtagne raddisstil: miljø og klima, redde verden, som er dårleg gjennomført, ikkje i nærheten av ein ekte raddis. Eventuelt er han meint å vere ein wanna be, eventuelt kjenner ikkje forfattaren til denne typen folk. Vår hovedperson, på si side, sit med si barnslege tru på at ho kan greie absolutt alt på ein gong. Det er eit høgt utdanna, men lite refektert ektepar vi møter her. Utan sjølvinnsikt for fem øre, utan evne til å kommunisere og utan evne til å ta grep om eigne liv. Er dette normalt? Da er det i alle tilfeller ikkje rart vi har mange skilsmisser i #dettalandet. Dette er iallefall ei bok som til fulle viser fram eit patetisk karriereektepar som sjølv i godt vaksen alder framleis er heilt ute av touch med virkeligheten og eigne liv. Ikkje alle er kloke, og denne måten å leve på, er vansinne, som ein seier på svensk. A good bad read.


Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb