Gå til hovedinnhold
Svært interessant artikkel av journalistførebilete Jon Hustad i Dag og Tid om dei militante dyrevernsaktivistane. Dei kan kome hit å sjå på frittgåande høner og min Monty Roberts-trente hest. Tipper dei trur hestar har fem bein. Det virker litt som om dei ikkje heilt har greie på dyr, men mest av alt utøver aggresjon. Eg ville vel ha blitt skoten fordi hesten min kun har fire bein.

Debattregi. Denne kommentaren av Hilde Sandvik i BT er svært god. Ho har gode poeng når ho skriv: "Vi må redigere debatten meir, ikkje mindre. Dei siste åra har Bergens Tidende satsa meir på debatt- og kronikksidene fordi avishuset ser den opne og informerte debatten som noko av det viktigaste huset kan halde på med."

Denne er også svært god. Om det antiheroiske med anonym sjikane. No er ikkje eg personleg utsett for dette, men det er jo mange anonyme debattantar i nettdebatter, feks i kommentarfelta under NRK-saken om nynorsken. Eg les det ikkje. Greit nok, folk må få lov å uttale seg, sjølv om eg jo meiner folk må uttale seg sakleg og under fullt namn. Ok, jo meir merksemd eg får, jo meir pengar blir mine innlegg verdt. Eg lever jo av det her, men dei anonyme innlegga har eg lita interesse av. Medan dei skriv anonyme innlegg, drikk eg kaffe og går på fjellet. Som Sandvik skriv: "Fleire av oss som lever av, og i, debatten, har meir eller mindre medvite vent oss til å ignorere dei anonyme debattantane. "

Prisen for ca fem kommentarar tilsvarar prisen på ny pc. Ja, den var dyr.
Prisen for en kronikk tilsvarer tur retur New York med fly samt ei veke på hotell.

Det er berre å hive seg med i bransjen. Her er litt penger når du først er inne, men da må du tørre å gape litt større enn jante-Norge tillet deg. Og du må våge å bruke ditt eige namn. Dessuten må du vite litt om det du snakkar om. Kanskje det siste er fordelen med dei anonyme debattane: ein treng i realiteten ikkje ha greie på noko, berre ein klarer treffe tastane sånn omtrentleg.

Anonyme folk ser ut til å slenge med kjeften sin berre fordi dei kan. Sandvik skriv: "Den anonyme sjikanen har ikkje noko med ytringsfridom eller demokrati å gjere. " Godt poeng.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb