Gå til hovedinnhold

Kafekulturen må spre seg til bygda

I mi jakt på mat i Sogn og Fjordane, fann eg i Åsabøhuset i Eidsgata den koselige kafeen Didriks. Slike kafear som dette, som det finst ein del av i norske byar, er det ikkje flust av ute på bygda. Eg trur ikkje alle innser kor stor verdi slike gode samlingsstadar og kafear som Didriks kan ha å sei. Når eg sat her og drakk kaffe, sat det ein heil krok full av småbarnsmødre og prata. Kvar skulle dei ha site og samla seg i sentrum om ein ikkje hadde slike stader som dette? På kaia? Ute i regnet? Heime hos kvarandre? Heimekos er vel og bra, men av og til er det triveleg å kome seg ut av huset, vekk frå rot og oppvask, og kunne kjøpe seg ein god kopp kaffe i triveleg lag.
Bileta er frå Didriks. Kafear er meir enn kaffe latte, kafear er samlingsstadar der folk kan pratast. Eg ser berre på onsdagskafeen på Viksdalen. Den er open kun kvar onsdag og det er ikkje noko eksklusivt, men folk kjem milevis frå for å delta.
Fint interiør. Koselege omgivelsar. Tenk om litt fleire forstod verdien av lokaler som dette ute på bygda, samstundes som dei slutta å jamre seg over at ungdomen vil ha kaffe latte. Eg for min del likar ikkje kaffe latte, eg drikk beksvart kaffe utan både sukker og melk, men eg likar stadar der folk kan samlast for å prate, lese avisa eller berre sjå ut glaset, og desse stadene kan ikkje berre vere opne ein dag i veka eller annankvar fredag. Dei må vere opne slik at folk får eit reelt tilbod, sjølv om eg jo også ser at det er ein økonomisk bit her for den som driv. Men får ein fleire samlingsstader, vil gjerne kafekulturen spre seg til bygda, og det trur eg bygda har godt av. Sosiale samlingsstader er noko vi treng meir av.

Ellers i fjordfylket flyt det av dårlig hamburger medan Osabua på Viksdalen er både koselig og har prima fruktdrinkar.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb