Gå til hovedinnhold

Av og til føler eg at mine sitater trekkes litt vel langt

Fjordaglimt-tråd om at Firda dekker Sogndal for lite. Eg må innrømme at ein for meg personlig godt kunne ha sløyfa heile sportsseksjonen i alle landets aviser. Dette er sjølvsagt eit usakleg argument all den tid mange er opptatt av sport: vi kan ikkje berre sløyfe sporten. Då ville det komme motkrav om å sløyfe debattseksjonen eller utenriks, og så var vi like langt. Vi må ergo behalde sportsseksjonen.

Uansett. Når vi først skal ha sportsdekning, og vi først skal snakke om sport, er Firda, slik eg oppfattar det etter mi begrensa sportslesing, betre på sport enn mange andre større aviser: Firda fokuserer for det meste på idretten og folk i idretten på grunn av idretten, medan mange større mediehus fokuserer meir på idrettsutøvaren, enn på idretten og prestasjonane.

Firda har altså eit lokalt idrettsfokus, og ikkje berre det gudsjammerlige personsfokuset som i stor grad har inntatt sportsjournalistikken ellers. Det syns eg Firda fortjener ros for. Biletet er aldri svart kvitt.

Men når det er sagt, kan eg tilføye at eg generelt er for saksfokus og mot personfokus, og at eg er tidlegare brukte all fritid på fysisk fostring. Men eg har, som mange andre, aldri interessert meg for å lese om sportsfolk, kun for å bli god på å utøve sporten.

Men det er det ikkje alle som gjer. Sofaidrett er også ein idrett. Sikkert difor avisene har så store sportsseksjonar og Ikea sel så mange sofaer. Sportsseksjonen er for sofanissar, ikkje for utøvarar. Kanskje difor det er så mykje personfokus i dei større avisene.

Populære innlegg fra denne bloggen

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...

My Fair Lady goes heidundrande bygdesatire

Tirsdag 26.februar såg eg prøveforestillinga på My Fair Lady goes Sogn og Fjordane ved SoF teater i Førde. Framfor ein ganske full sal, køyrde teateret eit heidundrande show frå start til slutt. Det starta ganske irriterande med at sjølvrettferdige bygdefolk lot seg provosere av Lise frå Frogner som kom til Framdalen etter at far hennar hadde gått konkurs. I Framdalen møtte ho dei klassiske haldingane som ein møter når ein kjem til enkelte grender som innflyttar. Her i bygda har vi det vi brukar å ha, og spør du etter noko anna, så er du galen. Spør du etter ein avansert vin? Nei du, her har vi kvitvin på kartong! Sånn omtrent. Her gjer vi slik, og om du meiner noko anna, så har du å tilpasse deg. Det var svært treffande. Faren og Lise ved Lises ankomst. Foto Olav Reiakvam Far til Lise mellom bonden og Lommeheim på kroa. Foto: Olav Reiakvam Lise på si side meinte Framdalen var ein regnfylt stad med lite å sjå på, samt tusenvis av mil til folk. Hard overgang ...