Gå til hovedinnhold

Morgenbladet kødder med deg i regn og torden

Så var det duka for sommerfestsesong. Første fest ut var ein slags liten fest i hagen til Aschehoug for skrivende mennesker og den slags med tilknytning til forlaget. Andre fest ut var Klassekampens hagefest. Tredje fest ut så langt var Morgenbladets hagefest. Aschehoug er greit nok. Dei jobber eg for, på eit vis. Klassekampens fest er overlessa med kjentfolk som ein gjerne vil møte og ta eit par pils med, og sånn sett er det ingen god grunn til ikkje å gå. Men tredje fest Morgenbladet er meir ei greie eg ikkje heilt skjønner meg på. Eg skjønner meg i det heile tatt lite på Morgenbladet, men lat oss først fastslå dette: Morgenbladet hadde lagt årets sommarfest, pretensiøst nok, på taket av operaen. For å komme inn måtte du ha printa ut invitasjonen din og levere den i døra, eller ved bordet, på veg opp. Medan du på Klassekampens fest, i god ånd, kunne møte opp som du var og heve glaset utan å spørre ei sjel om lov, bokførte Morgenbladet alle sine gjester PÅ PAPIR i pøsregnet.

For det første. Norge er eit skrekkelig lite land med ganske skrekkelig grunne medier som er skrapa på kompetanse på mange felt, samt skrapa på stoff. Her har Morgenbladet funne si nisje. Avisa har, i mangel på andre konkurrentar, klart å lure oss til å tru at dette er ei avis du vil lese dersom du er eit opplyst menneske, ein intellektuell, i dette herrens land Norge. Mange har gått fem på, og opplaget stig. Ikkje noko galt med det, vi treng breidde i media og alle medier har livets rett så sant nokon gidd lese dei, men Morgenbladet er det uansett noko rart med.

No har eg ikkje lese denne blekka på all den tid. Når du begynner å nærme deg tretti og har fått deg ein fem års utdannelse på baken, samt ein haug med utanlandsreiser og eks antall livserfaringar, ser du gjennom kulissene.

Vi veit at Morgenbladets lesargruppe er ung. Rundt 25 år i snitt. Når du er 25, er du ikkje så erfaren på livet alltid. Unntak finst, men akademisk sett er du ganske fersk, og det er fortsatt litt status å gå med ei utgave av Morgenbladet over Fredrikkeplassen på Universitetet i Oslo. Du har enda ikkje skjønt at Morgenbladet kødder med deg.

Det heile er litt funny, eller kitsj, eller klisjeaktig, eller vulgært, som avisa: ein lovar oss sommarfest på operataket, men gir oss pøsregn og torden. Vi syns jo uansett det var gøy, siden det var Morgenbladet og operataket. Ingen klaga. Det er litt som Morgenbladet: dei lover oss kvalitet og good stuff, men serverer oss mas. Likevel smiler folk og ler fordi dette er Morgenbladet og det er bra.
Sommarfesten var der. Vi møtte opp. Mest av alt for å høre om det gjekk an å få overhørt samtaler, eller få delta i samtaler av den typen du kan kåsere over eller bruke i eit manus. Eg trakka avstad i kjole og finsko. Det pøsregna. Vi gjekk opp på taket. Det hølja ned. Vi fekk champis, meg og Jon. Vi drakk, vi lo, vi var søkkvåtings og vi såg på utsikten. Vi hørte på opera fra stereoanlegget, og etterpå gjekk vi inn..

Etter champis på opertaket drog vi på rockeklubb for å drekke pils, skåle og snakke høgt. Det var herlig fritt for sjølvhøgtidelige wanna be smartasser og hipster-intellektuelle fjasemiklar som plagar deg med refleksjonar rundt si siste ubetydelige tankerekke om ein eller anna kronisk galning som levere av å kødde med deg i avisa. Let's rock.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys