Gå til hovedinnhold

Kompiskamp eller kulturkamp?

Kompiskamp, eller kulturkamp som Dagbladet kaller det, bidrar til fordumming av det offentlige rom. Det er alvorlig når mediene ikkje maktar å få fram anna enn barkrakk-kjekling.

Anne Viken, frittstående skribent, bloggar og journalist, Oslo

Sommarens store agurk, Dagbladets serie om kulturkampen, er over oss og det er tid for å repetere grunnfagspensum i evolusjonsteori og sosiologi, men det er ikkje evolusjonsteori og sosiologi dette avisinnlegget skal dreie seg om.

Det skal dreier seg om ei avis i fritt fall, og en liten andedam Oslo. Det dreier seg om ein kompisgjeng i same by som har tatt diskusjonen ut av heimefesten der den høyrer heime, og ut i det offentlige rom. Det handlar om «debatteliten», eller kompisane i den lille storbyen Oslo som føler for å spele litt løkkefotball med kompisane i løkkeblekka Dagbladet, og eit Dagbladet som i desperat kamp mot klokka og pengesekken prøver å gjere seg sjølv relevante ved å intervjue kompisane sine i downtown Oslo.

Det skal bli litt av eit show til høsten, får vi høyre, men i første omgang har ikkje showet imponert. Det har stagnert. Mykje på grunn av Dagbladets valg av kilder i ein debatt som ellers, og med eit spekter av gode kilder, kunne ha blitt både interessant og relevant.

Så spørsmål ein: Kvifor drar Dagbladet saken så langt?

Dagbladet stiller store spørsmål, (har de kulturradikale ideene, som har hatt så stor innflytelse på den norske samfunnsutformingen, virkelig mistet taket? Hvis det kulturradikale hegemoniet rakner — hvorfor skjer det? På hvilke områder? Hva erstatter det?) og får det heile til å sjå ut som ei sak vi bør få med oss, og medie-Norge spelar med. Men Dagbladet floppar i kildevalg.

I artiklane har dei intervjua Aslak Nore og Harald Eia. Og desse som er hardt i tottane på dei norske venstreradikale, og kompiser med kvarandre, skal altså kjempe kulturkamp på vegne av oss alle, ja heile landet. Skal vi ta dette alvorlig?

Spørsmål to: Kvar er redaktørane som kan fiske inn dei interessante kildene utanfor eigen barkrakk-krets?

Kvar er kompetansepersonane, forskarane, kilder frå andre arenaer: eksempelvis USA der mange av dei «nye evolusjonsteoretiske tankane» stammar frå? Kvifor snakkar ikkje Dagbladet med evolusjonspsykologar og realistar, men med skribent Aslak Nore, humorist Harald Eia og journalist Jon Hustad? Kødder dei med oss?
Nei, dessverre. Dagbladet ser nok på dette som godt, tabloid stoff og gode d-kjendiskilder, om ein ser bort frå Eia. Men Dagbladet har gjort eit dårleg journalistisk arbeid i valg av kilder. Dagbladets redaktørar har vore for lenge i andedam Oslo. Dei ser ikkje skilnad på kompisar og kilder.

Barkrakk-kjekling

Vi er mange som ikkje maktar å ta kompiskampen som no rasar i hovudstadsmediene på alvor. Men det er kanskje heller ikkje meininga at vi skal. Eller kanskje bør vi likevel, men ikkje på grunn av kilde- og temavalg. Årsak til at vi bør ta det på alvor er fordi ei slik form for kompisdebattering i mediene skader meir enn den nytter, og er grunnleggande fordummande og udemokratisk både i tilnærming og kildevalg. Det er alvorlig når mediene ikkje maktar å få fram anna enn barkrakk-kjekling. Det alvorlige her er medier og offentlig ordskifte i fritt fall.

Mediene krympar landet

Norge er eit lite land. Mediene bidreg til at det blir enda mindre. Ein liten gjeng i hovedstaden monopoliserer offentlige debatten og gjer den smal og repetetiv, ikkje som eit ledd i eit media- eller opplysningsprosjekt, men som eit show for kompiser.
Dette begynner å kjede oss, eventuelt held det folk gåande gjennom agurktida, og showet går og går, og så møtes vi på fest, dere. Skål for den debatten. Vil du høre om mitt neste utspel i media? Skal vi møtes og ta ein kaffe? Jepp. Seff. And the story continues. Som Torbjørn Røe Isaksen skreiv på kronikkplass i Dagbladet onsdag: Be afraid. Be very afraid.

Dette innlegget er idag toppsak på http://borgeravisen.no/

Populære innlegg fra denne bloggen

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...

My Fair Lady goes heidundrande bygdesatire

Tirsdag 26.februar såg eg prøveforestillinga på My Fair Lady goes Sogn og Fjordane ved SoF teater i Førde. Framfor ein ganske full sal, køyrde teateret eit heidundrande show frå start til slutt. Det starta ganske irriterande med at sjølvrettferdige bygdefolk lot seg provosere av Lise frå Frogner som kom til Framdalen etter at far hennar hadde gått konkurs. I Framdalen møtte ho dei klassiske haldingane som ein møter når ein kjem til enkelte grender som innflyttar. Her i bygda har vi det vi brukar å ha, og spør du etter noko anna, så er du galen. Spør du etter ein avansert vin? Nei du, her har vi kvitvin på kartong! Sånn omtrent. Her gjer vi slik, og om du meiner noko anna, så har du å tilpasse deg. Det var svært treffande. Faren og Lise ved Lises ankomst. Foto Olav Reiakvam Far til Lise mellom bonden og Lommeheim på kroa. Foto: Olav Reiakvam Lise på si side meinte Framdalen var ein regnfylt stad med lite å sjå på, samt tusenvis av mil til folk. Hard overgang ...