Gå til hovedinnhold

Eg forstår godt at folk ikkje vil kalle seg feminister

det er berre å lese dagens defansive lesarbrev i Aftenposten signert Anne Bitsch der ho maktar å koke det heile ned til at eg i mitt leserbrev gjer meg til nyttig idiot for medienes ønske om debatt og konflikt på trykk.

Dette er nok feil, Bitsch. Eg utnytter mediene til å spre mitt leserbrev og mine meininger, som ikkje berre er mine, men også mange andre sine. Eg utnytter mediene til å spre debatten, til å ta til ordet for noko eg meiner er viktig og relevant. Og responsen tyder på at dette fungerer svært godt. Eg lurer på kvifor du ikkje gjer det same?

Media er mektig, eg bruker media. Media bruker sjølvsagt også meg, men slik er mediaverden, take it or leav it, og denne symbiosen har eg ingenting imot. Det eg derimot har noko imot, er at feministene som til no har vore ute, Bitsch og Aurdal, på henholdsvis leserbrev og kommentarplass, gjer det flaut å kalle seg feminist. Kven vil vel bli assosiert med slik defansiv retorikk? Responsen hittil tyder på at feminster er i ferd med å utdefinere seg sjølv som anna enn ord på papir. Ja til offensiv debatt.

(Og eg svarer heretter kun kommentarer om feminisme som er signert fullt navn. Resten blir selektivt lest og besvart. Og dei som venter på min analyse eller kva eg skal kalle det, må nok vente til den er skriven. Eg vil gjerne sjå responsen sjølv før eg skriver meir i trykte medier. I mellomtida skriver eg på bloggen.)

Populære innlegg fra denne bloggen

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...

My Fair Lady goes heidundrande bygdesatire

Tirsdag 26.februar såg eg prøveforestillinga på My Fair Lady goes Sogn og Fjordane ved SoF teater i Førde. Framfor ein ganske full sal, køyrde teateret eit heidundrande show frå start til slutt. Det starta ganske irriterande med at sjølvrettferdige bygdefolk lot seg provosere av Lise frå Frogner som kom til Framdalen etter at far hennar hadde gått konkurs. I Framdalen møtte ho dei klassiske haldingane som ein møter når ein kjem til enkelte grender som innflyttar. Her i bygda har vi det vi brukar å ha, og spør du etter noko anna, så er du galen. Spør du etter ein avansert vin? Nei du, her har vi kvitvin på kartong! Sånn omtrent. Her gjer vi slik, og om du meiner noko anna, så har du å tilpasse deg. Det var svært treffande. Faren og Lise ved Lises ankomst. Foto Olav Reiakvam Far til Lise mellom bonden og Lommeheim på kroa. Foto: Olav Reiakvam Lise på si side meinte Framdalen var ein regnfylt stad med lite å sjå på, samt tusenvis av mil til folk. Hard overgang ...