Gå til hovedinnhold

Offentlig debatt krev si elefanthud: Nokre utfordringar for dagens feminisme

Eit par mennesker spør meg om eg takler denne feministdebatten, om eg tek det personlig. Dei som kjenner meg godt, spør ikkje. Dei veit at eg takler det som ei sak, eller ein jobb, eller kva eg skal kalle det. Ein kan ikkje ta offentlig debatt personlig. Då har ein tapt. Debatten er morsom å preike om, men eg tar den ikkje med meg i senga.

Som far min sa ein gong ein kar spurte korleis eg takla offentlig debatt. Naboen var litt bekymra. Far min sa: "Anne? Nei, ho ekje eg det minste bekymra for. Ho klarer seg". Godt sagt, fadern.

Slagord: Personlig er politisk, og så tar vi det inn i setting "debatt": det eg som er ute i media og blir truffen av kritikk, eller er det det eg meiner, og kan ein skille mine meininger i media frå meg som person? Ja, heilt klart. Mine meininger er kun ein del av meg, dei er ikkje heile meg. Sak er noko anna enn person. Debatt er for meg sak. Ergo preller den av. Men betyr det at eg derfor er ein dårlig feminist, fordi eg ikkje tar alt så himla personlig som mange ser ut til å gjere i denne debatten?

Eg meiner nei. Ein må skille sak og person. Eventuelt ligge unna offentlig debatt.

Tok idag turen til Frokost med Bernt idag der tema var Bak slagordene: Noen utfordringer for dagens feminisme. Slengte meg på trikken og halsa avstad i full fart før klokka åtte på morran. Eg e ikkje eit a-menneske, så dette skuldast eine og aleine at eg liker dette frokostkonseptet, samt at Cathrine Holst skulle halde innleiing.

Cathrine Holst las opp sitt essay frå boka Demokratiet før og nå som lanseres ikveld på Chateau Neuf.

Holst peika på utfordringer for feminister, og dette trur eg er verdt å ta med seg vidare, jamfør debatten som har vore/ er, og blant anna Glitterfitte-damene sine utspel i media.

- å få gjennomslag
- fleire må inkluderes: dette er kanskje den mest vesentlige utfordringa

Mine kommentarer:

Å få gjennomslag: da trengs det ei fornying av retorikk og ideologi.
Fleire må inkluderes: jepp. Ut av klikken, makte å engasjere utenom rekkene.

Å betvile at verden er kjønnsurettferdig er for meg ein fjern tanke, sa Holst. Eg er heilt einig med Holst i dette.

Og: er det ikkje ei overdriving å sei at feminister meiner så mykje ulikt? Tja. Tja. Tja. Men det viser ikkje for dei som står utanfor at det er ulikheter innad, mest vises det for dei innad.

Spørsmålet eg uansett stiller meg er: kven er det offentlige feminster egentlig snakker på vegne av? Seg sjølv, ser det ut til. Ergo vil ein få problemer med både a) å få gjennomslag, og b) å inkludere fleire.

Eg stakk etter Holst sitt innlegg. Martine Aurdal og Jørgen Lorentzen har eg sånn passelig interesse av å høyre på i tidlig morgonstund, så eg stakk. Ifølge sikre kilder, gjekk eg ikkje glipp av noko.

No tenkte eg sjekke ut boka, og sleppet ikveld på Chateau Neuf.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb