Gå til hovedinnhold

Offentlig mobbing av Hagen i mediene

Regjeringa mobbar enkeltpersonar. Eg kunne ikkje ha vore meir enig med Elin Ørjasæter i denne vekas Dag og Tid.

Medias evige jakt på case, ein person å henge saka på. Og denne forklaringa som Ørjasæter trekk fram, er interessant: Magne Lindholm ved journalisthøgskulen seier at sidan den ideologiske tenkinga langt på veg er borte (frå mediene), og avisene blir meir og meir like, så er der lite anna å gripe tak i enn personleg umoral.

Mediedekninga av Hagen-saken har minna meg om jakta på Valla. Personfokus, evig påpøsing av nye saker, den same vinklinga og like utspel frå person etter person/ minister, og det heile minnar om når journalister får blod på tann, jakter i flokk og kvar einaste kommaendring vert ei ny sak. Anten manglar vi gode journalistar i dei store mediene, ellers så skjer her for lite i dette landet. Eventuelt er der for få gravande reportere på jobb etter at ein har kutta ned på antal stillingar. Ei anna forklaring kan vere at ein prioriterer ikkje gode saker, men basic entertainment, jamfør mine inside-historier frå Dagbladets nyhetsredaksjon i 2005, og å lage Hagen-oppfølgere er pinlig enkel journalistikk. Ein løfter berre av røret og ringer ein eller anna valgkåt politiker.

Når tida til journalistane blir brukt på denne måten, har ein ikkje sjans å få tid til dei gode sakene. Kvar er redaktørane som ønsker seg kvalitetsjournalistikk blitt av?

Medienes blodsug kan Hagen ta som eit teikn på at du har utfordra på ein måte mediene ikkje makter forholde seg til anna enn ved personjag og repetering av at fysj og fy, han flytter fra landet, gjerne på oppfordring frå pressemeldingar frå diverse departement. Lettvint mediekjør. Samt dyrking av andre heltar som flyttar hit med flåtane sine av skip, også dette pressemeldingsbasert. Og eg er ikkje positiv til skatteflyktningar. Men eg er svært negativ til medienes blodjag i flokk. Ingen bør utsettes for slikt, men diverre kjem det nok til å pågå enn så lenge redaktørane er ein gjeng ideologiløse børshorer uten ambisjoner på vegne av journalistikken.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb