Gå til hovedinnhold

Industritankegang blant rovdyrforkjemparar i rovdyrdebatten:


Bjørn og ulv drep berre når dei er svoltne, brølte eit par naturforbund, og så var alt sagt. Folk gjekk fem på. Dei trudde på at bjørn og ulv drap berre for mat. 

Avstanden til landbruket og dyra er enorm, gigantisk, ubeskriveleg, sa far min og eg nikka. Sjølvsagt hadde han rett i det. Ein trengte berre å kunne lese for å vite såpass.

Stillheita senka seg. Allmennheita var avleda, folket lurt. Drapsmaskinene hadde sine høge beskyttarar i systemet. Det hadde ikkje geiter. Det hadde eg no klart forstått. Geiter var stygge dyr utan verdi, og fordi det var mange av geitene, var det ikkje så farleg at nokre av dei vart ihjelrivne av rovdyr, plaga eller haldne på uetisk vis. At ei av tusen geiter hadde det vondt, var ingenting å bry seg om. Der fanst trass alt ein haug andre geiter som ikkje hadde det vondt, og geiter er ikkje eit individ, men flokk. Tanken var i rovdyrdebatten som i industrilandbruket: eit dyr har ikkje ansikt, ikkje namn, berre eit nummer.

Far min sa at naturvernarar må vere tilhengarar av industrilandbruk fordi dei konsekvent neglisjerar enkeltdyrs verdi: om ein liten bit av flokken vart borte, var trass alt resten att. Om eit enkeltindivid vart plaga, hadde det ingen betydning. Flokken levde vidare. Det var ein kvantumstankegang som for meg og far min var ukjent. Denne kvantumstankegangen praktiserte ein del rovdyrvernarar. Den same kvantumstankegangen som ein fann i industrilandbruket.

Eg er sikker på naturvernarane hadde elska industrilandbruket der eit dyr ikkje er individ med følelsar, men skapningar som produserer kjøt, sa far min. 

Slik var det ikkje med bjørn. Eit bjørn var eit individ i naturvernarane sitt verdsbilde. Eit småskala dyr som berre fanst litt av her og der. Om ein jakta ned ein bjørn, var nett den bjørnen vekke. Eit sterk inntrykk festa seg. Eit inntrykk av at dei som held si vernande hand over rovdyr, ikkje var klar over at geiter og sauer kunne føle smerte og angst. Dei var berre opptekne av dyr som puslespelbitar i økosystemet. Ein av desse bitane var bjørn, ein annan ulv. Ein tenkte ikkje over at dette også var levande dyr. Ein tenker berre på dei som brikker i eit spel.

Dette gjeld derimot ikkje for husdyr, berre for rovdyr. Husdyr høyrer, ifølge naturvernarar, ikkje heime i naturen. Difor treng ein heller ikkje ta hensyn til dei. Naturvernarar, om dei fekk velge, ville nok berre ete gråstein og tang. Gjerne kokt gråstein og kokt tang. Dei hadde sikkert også likt å sjå på torturering av sauer sidan dei benketar dyr sine følelsar og har ein slik hard og firkanta puslespeltankegang rundt rovdyrs liv og lagnad.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys