Gå til hovedinnhold

Industritankegang blant rovdyrforkjemparar i rovdyrdebatten:


Bjørn og ulv drep berre når dei er svoltne, brølte eit par naturforbund, og så var alt sagt. Folk gjekk fem på. Dei trudde på at bjørn og ulv drap berre for mat. 

Avstanden til landbruket og dyra er enorm, gigantisk, ubeskriveleg, sa far min og eg nikka. Sjølvsagt hadde han rett i det. Ein trengte berre å kunne lese for å vite såpass.

Stillheita senka seg. Allmennheita var avleda, folket lurt. Drapsmaskinene hadde sine høge beskyttarar i systemet. Det hadde ikkje geiter. Det hadde eg no klart forstått. Geiter var stygge dyr utan verdi, og fordi det var mange av geitene, var det ikkje så farleg at nokre av dei vart ihjelrivne av rovdyr, plaga eller haldne på uetisk vis. At ei av tusen geiter hadde det vondt, var ingenting å bry seg om. Der fanst trass alt ein haug andre geiter som ikkje hadde det vondt, og geiter er ikkje eit individ, men flokk. Tanken var i rovdyrdebatten som i industrilandbruket: eit dyr har ikkje ansikt, ikkje namn, berre eit nummer.

Far min sa at naturvernarar må vere tilhengarar av industrilandbruk fordi dei konsekvent neglisjerar enkeltdyrs verdi: om ein liten bit av flokken vart borte, var trass alt resten att. Om eit enkeltindivid vart plaga, hadde det ingen betydning. Flokken levde vidare. Det var ein kvantumstankegang som for meg og far min var ukjent. Denne kvantumstankegangen praktiserte ein del rovdyrvernarar. Den same kvantumstankegangen som ein fann i industrilandbruket.

Eg er sikker på naturvernarane hadde elska industrilandbruket der eit dyr ikkje er individ med følelsar, men skapningar som produserer kjøt, sa far min. 

Slik var det ikkje med bjørn. Eit bjørn var eit individ i naturvernarane sitt verdsbilde. Eit småskala dyr som berre fanst litt av her og der. Om ein jakta ned ein bjørn, var nett den bjørnen vekke. Eit sterk inntrykk festa seg. Eit inntrykk av at dei som held si vernande hand over rovdyr, ikkje var klar over at geiter og sauer kunne føle smerte og angst. Dei var berre opptekne av dyr som puslespelbitar i økosystemet. Ein av desse bitane var bjørn, ein annan ulv. Ein tenkte ikkje over at dette også var levande dyr. Ein tenker berre på dei som brikker i eit spel.

Dette gjeld derimot ikkje for husdyr, berre for rovdyr. Husdyr høyrer, ifølge naturvernarar, ikkje heime i naturen. Difor treng ein heller ikkje ta hensyn til dei. Naturvernarar, om dei fekk velge, ville nok berre ete gråstein og tang. Gjerne kokt gråstein og kokt tang. Dei hadde sikkert også likt å sjå på torturering av sauer sidan dei benketar dyr sine følelsar og har ein slik hard og firkanta puslespeltankegang rundt rovdyrs liv og lagnad.

Populære innlegg fra denne bloggen

Difor blir eg ikkje bonde Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg.

No skal eg fortelle om kvifor eg ikkje vil bli bonde. Først av alt. Eg vil ha eit verdig liv som menneske.   Eg vil ikkje leve under fattigdomsgrensa. Eg ønsker ikkje å bli utsett for systematisk sosial dumping år etter år. Eg har ikkje lyst til å måtte sei nei takk til den levestandarden som gjennomsnittsmennesket i Norge kan omgi seg med. Eg har ikkje lyst til å bruke mi tid, og mine krefter, på å produsere mat for så å bli uthengt som ein snyltar. Eg gidder ikkje. Vil du ha billeg mat, skal du få det, men det blir frå andre enn meg. Eg vil ha gourmet. Trykt i Aftenposten som kronikk der den sette klikkerrekord. DEL! Gjennomsnittelig arbeidsinntekt pr. årsverk i jordbruket er 140 000 kroner. Arvar gard Det finst eit alternativ for meg. Garden eg arvar har gjennomsnittsstørrelsen. Eg kan vere deltidsbonde. Då må eg ha ein anna jobb ved sida av. Med dobbelt arbeid vil eg kome opp i anstendig lønn. Men eg vil ikkje vere dobbeltarbeidande. Det slit på familie og s...

Med døden på jobb. Farlege dyresjukdommar, dramatiske følger.

  I følge FN er 75 prosent av patogenene (virus, bakterier, sopp) som har dukka opp siste tiåret, zoonosar, altså sjukdomar som smittar mellom dyr og menneske. Eg havna som veterinær høsten 2011 oppi det størte miltbrannsutbrotet i Sverige etter andre verdskrig. Miltbrann, eller Anthrax, er ein zoonose, det vil sei ein sjukdom som smittar frå dyr til menneske. Eg trakk på meg verneutstyr og masker, og gjekk inn mellom stinkande kadaver for å leite etter ukoagulert blod og mangel på likstivheit, to av kjenneteikna ved miltbrannsdaude dyr. Aguer og tarm er hakka ut av ravnar, det renn blod. I blodet kan det finnast dødelege sporar. Eg kan sjølv bli sjuk. Det er uhyggelig og kan faktisk vere livsfarleg.  Les om miltbrann i Norge. Under ein sermoni i Roma erklærte FN Rinderpest, eller kvegpest, som offisielt utrydda.   Kvegpest spreidde seg med kveg som vart frakta med militæret og via handel med levande dyr. Den industrielle revolusjonen med oppfinninga a...

My Fair Lady goes heidundrande bygdesatire

Tirsdag 26.februar såg eg prøveforestillinga på My Fair Lady goes Sogn og Fjordane ved SoF teater i Førde. Framfor ein ganske full sal, køyrde teateret eit heidundrande show frå start til slutt. Det starta ganske irriterande med at sjølvrettferdige bygdefolk lot seg provosere av Lise frå Frogner som kom til Framdalen etter at far hennar hadde gått konkurs. I Framdalen møtte ho dei klassiske haldingane som ein møter når ein kjem til enkelte grender som innflyttar. Her i bygda har vi det vi brukar å ha, og spør du etter noko anna, så er du galen. Spør du etter ein avansert vin? Nei du, her har vi kvitvin på kartong! Sånn omtrent. Her gjer vi slik, og om du meiner noko anna, så har du å tilpasse deg. Det var svært treffande. Faren og Lise ved Lises ankomst. Foto Olav Reiakvam Far til Lise mellom bonden og Lommeheim på kroa. Foto: Olav Reiakvam Lise på si side meinte Framdalen var ein regnfylt stad med lite å sjå på, samt tusenvis av mil til folk. Hard overgang ...