Gå til hovedinnhold

Difor blir eg ikkje bonde

Kronikken hos Aftenposten.

Du kan også lese langversjon av kronikken her. Her er det med internasjonale perspektiv.

Om du lurer på kvifor vi ikkje importerer kjøt frå Uganda, kan du også sjekke ut kva slags utfordringar Uganda står overfor i møte med EUs marknad.

Det tikker inn tilbakemeldingar, og kronikken er no delt av 3349 personar på Facebook. Talet stig stadig, og var tidlegare idag 3200. Dette er ei viktig sak, og det er svært mange som kjenner seg att i framstillinga. Nokre ønsker også å fornekte at dette er tilfelle, men det som er interessant å merke seg: virkelighetsbeskrivelsen har støtte i fagmiljø og i breie lag også ellers.

Eg har begynt og tenke på om ein bør ha eit manifest for ein ny landbruksretorikk. Om folket vil ha papp, lat dei få papp. Norske bønder har ikkje ansvar verken for å dyrke jorda, produsere mat eller halde kulturlandskapet ope så lenge dei ikkje kan heve ei skikkeleg løn. Det er på tide å fri folk frå retoriske og moralske lenker. Retorikk definerer virkeligheten. Difor må ein endre retorikken. Den heng nemleg ikkje saman med virkeligheten lenger. Det er ingen norske bønder som har noko ansvar for noko som helst så lenge dei ikkje får skikkelig betaling for jobben.

Det er på høg tid å gjenvinn rolla som a-borgarar i eigen stat.

Mange seier det er vanskeleg å få tak i meg, men kontaktinformasjon ligg til i venstre marg på denne bloggen, neders i spalta "om denne bloggen". Det er berre å ta kontakt.

-

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys