Sverre Mallings tegning av en rusten folkevognbuss i et skogholt. Med en eminent kullteknikk klarer han å gi en følelse av at folkevognen sakte men sikkert forvandles til natur. Her opphører distinksjonen mellom natur og mekanikk, nasjonalromantikk og urbanitet, skriver Andrè Gali på Kunstforum. Sjølv tenker eg noko av det same. Les Andrè Galis omtale av en stor utstilling med norskt figurativt maleri fra en alternativ kunsthistorie - den såkalte Osloskolen.

I min jakt på ordet lykke på nettet kom eg over desse to klokkene. Usikker på kva det skal bety, men eg tar det i første omgang piano. Eg tolker det slik: livet er for kort til at ein kan fylle det med deadlines, iallefall til å fylles opp med deadends.

"Oppfunnet i den hensikt å villede oss, lure oss til å tro at det ennå er noe som gjenstår, noe som er skjult for oss, noe vi ikke har funnet, og derigjennom gi oss dårlig samvittighet all den tid vi ikke er fullt sysselsatte med letingen. Ga alle mennesker opp å lete etter en mening med tilværelsen, hadde man jo plutselig en livsfarlig befolkning å hanskes med, en befolkning som ville gjennomskue alt" skriv Stig Sæterbakken i Flamme-singelen "Ja. Nei. Ja." som eg fekk has på hos Nils-Øivind idag. Frå forlagets omtale: Stig Sæterbakkens boksingel Ja. Nei. Ja tar utgangspunkt i en samtale mellom Peter Handke og vennen Peter Hamm, og svinger innom både Schopenhauer, Camus og Montaigne før teksten munner ut i et forholdsvis rungende forsvar for skilsmissen: Ikke fordi all verdens skilsmisseadvokater fortjener fetere gasje, men fordi det å gifte seg, for så å skille seg, er den meningsløse handling per se. Dessuten er det til barnas beste. Den va faktisk ikkje så dum.

"Jeg vil ikke vil være med på å finansiere topplønner til disse såkalte kunstnerne slik at de skal få leve sine slaraffenliv". Fauskes fylkestingspolitiker Leif Lindstrøm (Frp) sammenlikner kunstnernes opprop mot Frp med jødeforfølgelsen under krigen. Erik Knudsen, også Frp, framstiller også billedkunstnere som ein elite som velter seg i penger frå statskassa. Dei tjener, ifølge Maisey, i snitt 86 400 kroner i året. Frp framstiller kulturutøvere som ein "snobbete elite som veiver med vinglas på Kunstnernes hus". Lat oss ta ein liten virkelighetssjekk på Frps påstander om elite og pengevelting (all den tid Frp later til å hate slik høgkultur, og all den tid Frp sterkt avslører i sine uttalelser at dei ikkje kjenner denne typen menneske og dette sjiktets levesett og vaner, må det ganske mange presiseringer til, og eg er frista til, som så mange gonger før, å sei at Frp spyr ut lite anna enn dritpreik og fjas, men ålreit, no skal vi ta drittpreikarane på alvor). Punkt ...

Jeg tror denne debatten sier mer om norske kultur- og debattredaksjoner enn om norsk politikk og samfunnsliv, sier Magnus Marsdal i Klassekampen. Godt sagt.

Kultureliten gjer Frp større, skriv Knut Roger Andersen i styret for Oslo Arbeiderparti fredag 10.juli. Vidare skriv han om den vestkantprega gjengen på Kunsternes Hus som gjer motstanderne av Frp ei bjørnetjeneste. Denne gjengen er i følge Andersen ein elite, nærmare bestemt den over alt diskuterte «kultureliten». Det er her på tide å utvide kulturelitebegrepet, eventuelt kulturelitebegrepet, samt rette litt opp i Andersens oppfatning av kvar kultureliten likar å henge når dei skal svinge vinglaset sitt. Lat oss ta det siste først. : ikkje alle som tilhøyrer kultureliten heng på Kunstnernes Hus. Det er kun ein liten del av den Oslo-baserte delen av denne såkalla eliten som heng her jevnlig. Sjekk ut ei rekke stader rundt Youngstorget, blant anna, samt Grüerløkka. Eller definerer Andersen kultureliten som utelukkande folk over eit visst alderssegment samt Frogner-fruer? Sistnevnte høyrer vel ikkje akkurat til kultureliten slik Andersen definerer det. Dei er økonomisk elite,...

Kompiskamp, eller kulturkamp som Dagbladet kaller det, bidrar til fordumming av det offentlige rom. Det er alvorlig når mediene ikkje maktar å få fram anna enn barkrakk-kjekling. Anne Viken, frittstående skribent, bloggar og journalist, Oslo Sommarens store agurk, Dagbladets serie om kulturkampen, er over oss og det er tid for å repetere grunnfagspensum i evolusjonsteori og sosiologi, men det er ikkje evolusjonsteori og sosiologi dette avisinnlegget skal dreie seg om. Det skal dreier seg om ei avis i fritt fall, og en liten andedam Oslo. Det dreier seg om ein kompisgjeng i same by som har tatt diskusjonen ut av heimefesten der den høyrer heime, og ut i det offentlige rom. Det handlar om «debatteliten», eller kompisane i den lille storbyen Oslo som føler for å spele litt løkkefotball med kompisane i løkkeblekka Dagbladet, og eit Dagbladet som i desperat kamp mot klokka og pengesekken prøver å gjere seg sjølv relevante ved å intervjue kompisane sine i downtown Oslo. Det skal bli litt av ...