Gå til hovedinnhold

Jeg dør av leversvikt

Da jeg ble født, var jeg ren og naken og passet inn i grønne enger. Jeg var ment å leke med lam, drikke vann på alle fire fra bekken, springe omkring i skogen med blomster i hendene eller flette håret til andre kvinner. Jeg skulle blitt ren og dydig og vært dau når jeg ble førti etter å ha fått en ti femten unger. Men sånn ble det altså ikke.

Jeg ble et pølsespisende hettegensermonster med lite penger og sviktende lever. Jeg labber bortover gata med hull i skoa og hull i genseren og hull i lua og hull i lommeboka. Jeg ligger våken om natta og hører på menn som denger hverandre med veiskilt i gata utenfor, har spøkelser på loftet og politiet på døra med jevne mellomrom. Når jeg skal spise, går jeg på seven elleven. Jeg liker riktignok lam, men helst i pølseform. Når jeg skal drikke, stikker jeg ikke trynet i elva. Jeg går jeg på pub. Jeg bor i by, jeg er single og min dødsårsak vil være leversvikt. Alternativet er at jeg blir kokt.

Jeg spiser pølser og ser på bilder av mammuter og roper til folk på gata at de må begynne å sykle til jobben så jeg slipper å dø i et kokende klimahelvete når jeg er femti. Jeg hører klokkene ringe, og vet klokkene ringer for meg. Jeg holder meg for øra men de ringer og ringer.

Jeg suger i meg pølse etter pølse, vassar i cola og sjangler fra butikk til butikk i en evig kaskade av behov om noe mer. Mer kaffe, mer pølser, mer kake. Jeg runker til lyden av kassaapparatets glade pølsesang i det jeg langa innpå den neste kaffen, slurpa i meg en liter cola før jeg kravla videre, stadig videre, før jeg avslutta med en pizza på løkka og vralta hjem for å purke på sofaen. Jeg var ment for å ligge i grønne enger, men jeg velter meg i pølse og bader i penger.

Hest hest

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...
Les mer

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl...
Les mer

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys...
Les mer