Gå til hovedinnhold

Lokalavisstoff, miljøkatt et agurk.

Foto: Arne Stubhaug, Firda (bildet er henta her.

I dag les eg som vanlig regionalavisa Firda frå Sunnfjord sidan eg er sunnfjording. Saka eg bit meg merke i på Firdas sider i dag er denne: Katten Raptus et berre frukt og grønt. Her er ein tilhøyrande biletserie av katten.

Denne kattesaka er via tre sider inni papiravisa under tema Energi og Miljø. Eg lurer virkelig på kva ein agurketande katt har å gjere under tema Energi og Miljø. Bør miljøvennlige kattar ete agurkar? Overskrifta på saka var til alt overmål: Miljøkatten. Eg må innrømme eg trakk ganske godt på smilebandet. Miljøkatt??

I saka står det mellom anna (eg siterer direkte): "Gløymer Astrid å servere den miljøbevisste kattemannen grøntfôret, så tek han saka i eigne potar, hoppar på bordet og hentar maten sjølv. Det er ikkje få gonger dei har funne tomatar med merke etter tennene hans."

Kva er dette slags sak? Er det a) ein slags miljøspøk? b) lett feature med ironisk miljøvri? c) misforstått og latterliggjerande miljøjournalistikk?? Tja. Eg vel å sjå på det som ein vittig feature, men må ærlig talt sei at å blande miljøperspektivet inn i ein katt som heilt klart under- og feilernærer seg sjølv på grønsaker av årsaker eg ikkje kan tenke meg til, er litt snodig. Eg vil slå eit slag for å heller lage ei artig sak om vegetarkatta som går på plommeslang. Miljøsaker har vi nok av. Vegetarkatter er ein kuriositet.


Den neste saka eg les er at Kong Harald kjem ikkje til å vere i Stryn under NM i skiskyting. Er dette ei nyhendesak? Det er ei konstantering av fakta. Kongen takkar vel nei til mange titals invitasjonar om dagen. Ergo er dette ei nyheit? Nyheiter er jo det som overraskar, og som omhandlar det nye, eller det uventa. At kongen ikkje kjem til Stryn, er verken uventa eller spesielt nytt. Det er utelatande ei konstatering.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys