Gå til hovedinnhold

Flytt ikkje til bygda, seier dei til meg

Primus motor i Bygstad, Helge Kårstad, stangar hovudet i veggen når han vil satse nytt og friskt. Kårstad har fått Bygstad på kartet, skapt liv og røre, bryggedans og Storehesten opp. Ei ildsjel med andre ord. Men Gaular liker visst ikkje ildsjeler, som om det var ei overrasking. Gaular har ikkje kontroll på internett, ikkje vil dei ha turistar. Gaular er i ferd med å gå bli ein klatt med fin natur der folk bur fordi dei bur der, og som ellers er irrelevant, dei berre liker ikkje å snakke om det. Dei er nøgde med å ha litt farmar, litt byggefelt, litt folk, eit par buler å drekke pils, og så får dei som tar til takke med dette berre ta til takke, og dei som vil noko meir bør helst skjøne at dei må da halde seg i byen. Tilbuda her ekje så gode, må vite. Her er vi oss sjølv nok. Slik er visst bygda.

Er det noko Sunnfjord har bruk for, så er det primus motorar som Helge Kårstad. Slike prosjekt trekker andre med seg og skaper positive vibber. Det finst nok av dei som står på bakbeina og drar i bunadsstakken bak ei låvedør, eventuelt ei lokalpolitikardør. Eg må sei av og til beundrer eg folk som orkar forhalde seg til den omfattande stagnasjonen som ein ofte får inntrykk av at finst der ute, med unntak av nokre få ildsjeler som Kårstad og Åmot gard og den slags prosjekt som open minded maktar å bringe nye saker til bygds.

Eg skal innrømme det er fleire næringslivsfolk i fylket som har sagt til meg, sjølvsagt off the record, at dei advarer mot å flytte til Sunnfjord. På grunn av mangelen på driv og mangelen på engasjement, på grunn av eit stivt miljø og stive personer. Eg trur dei. Det er bra at dei seier frå heller enn å late som om dette er eit område ein bør satse i. Men god PR er det ikkje.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...