Jeg har stor forståelse for at for eksempel endring av kollektivtilbud har stor betydning for folks hverdag og at dette skaper debatt. Men for mye negativ omtale, enten det handler om negativ befolkningsutvikling eller manglende kollektivtilbud undergraver mer enn underbygger budskapet om at vi er attraktive. Hva er det som egentlig betyr noe for folk? En fare ved å grave seg for mye ned i egen elendighetsbeskrivelse er at mange, i denne sammenheng oftest ungdom, snarest ønsker å komme seg ut og kanskje ikke flytte tilbake. Det hjelper lite med bru, buss og tog dersom framtidstrua, sjølfølelsen og identiteten mangler", skriv
Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre