Gå til hovedinnhold

- jeg er en mann alle kvinner vil ha

(setting: nachspiel. alle sover.)

--

Jeg har fått alt jeg vil ha i mitt liv og jeg har tenkt å ha deg også,

så jeg stikker to fingre opp i underlivet ditt mens du sover,

uten å spørre om lov

du våkner,

slenger armen min vekk og sover videre:


- jeg er en mann alle kvinner vil ha


24 timer senere

(setting: bakgård, vin, tacochips, mørk kveld, to sitter og prater)


hva slags mann er han?


fy faen så jævlig ekkelt

det var bare så ekkelt

det føles fortsatt veldig ekkelt, der nede

jeg blir så forbanna av å høre det du sier

hva slags mann er han som tillater seg slikt?


hvilke kvinner er det som tillater slikt?


jeg skulle ha slått han

skreket,

men det er ikke min måte å reagere på

jeg var full og trøtt,

kom meg ingen vei,

så jeg gikk og la meg på sofaen

fy faen for en råtten fyr,

hvem er det som bruker tid på sånne idioter?


han fulgte heldigvis ikke etter meg ut på stua

hvem var han?

han hadde strøken kåk, selvregulerende lys og varme

hadde montert alt selv

gåttabanen, en sånn en som snakker om strømanlegget sitt på nachspiel,

designermøbler

hvem bryr seg om et jævla lysanlegg, herregud ass, noen typer er bare så treige

ikke et støvkorn

kvalmende

.. i hele kåken, vi snakket om det, hvor lite støv der var

herregud, hvordan føler du deg nå da

den kåken var bare så gjennomført clean

du stakk ikke?

måtte vente på venninnen min som drev på med han andre fyren

hmm


Denne historien er fra virkeligheten. Det rammet heldigvis ikke meg men uheldigvis en jente jeg kjenner.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys