Gå til hovedinnhold

Kven skriv du mot, Andresen?

I lesarbrevet “Vi trenger deg ikke som bonde!” skriv Nils August Andresen, Minervas redaktör, at nordmenn ikkje har så lyst på norskprodusert mat som “det Viken postulerer”. Alt her snublar han. For kvar finn Andresen at eg postulerer dette? Ingen stad. Det er ikkje mitt poeng at all mat på död og liv skal vere norsk. Mitt poeng er at maten skal vere forsvarleg i den forstand at det skal vere levelege vilkår for folk og dyr, blant anna med skikkelige inntekter.

Les min kronikk "Difor blir eg ikkje bonde" som Andresen svarar på.

Andresen skriv at kortreist ikkje alltid er mest klimavennleg. Det har han heilt rett i, men Andresen trur tydelegvis at eg meiner det motsette. Kvar tar han det frå? Eg meiner da ikkje at kortreist alltid er best.

Til slutt tek Andresen före seg subsidiene. Han vil ikkje betale meir i skatt for at eg skal produsere meir kjedeleg norsk mat. Men når sa eg noko om at eg ville ha meir i subsidier? Aldri. Andresen fyrer laus med argument som tydeleg er mynta på andre enn underteikna. Mitt poeng er at dagens system fungerer ikkje. Vi må flytte meir av bondens inntekter over på produktpris, ikkje i så stor grad basere seg på subsidier.

Kven er det eigentleg Andresen skriv mot? Det var iallefall ikkje min kronikk han svarte på. Andresen må sette seg betre inn i mellomposisjonane i landbruksdebatten, ikkje svare med fordommar og argument som openbart er mynta på andre enn underteikna.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys