13. jun. 2007

Debatt eller meningsdrap?

Debatt eller meningsdrap? (Kommentar på politisk, trykt i Fett 2/2007 i etterkant av imagedebatten i Firda. Trykt i Klassekampen 25.juni 2007, og i Firda 30.juni).

Greit nok, jeg er single og stor i kjeften, men det er da for faen meg en menneskerett.

- Hersketeknikk -

Kjære unge, selvfornektende, kunnskapsløse kvinnelige skribent. Får du for lite oppmerksomhet, blir du for anonym i Oslo? Er det derfor du skriver debattinnlegg?

vinduspeil

Tekst: Anne Viken

Det er snart 30 år siden Berit Ås definerte de fem hersketeknikkene første gang, men det er lite som tyder på at disse har gått ut på dato. Vi lever i en tid da kjønnsrollene stereotypiseres, og fortsatt opplever kvinner i det offentlige rom at de i større grad enn menn blir utsatt for bruk av hersketeknikker. Ved bruk av hersketeknikk gjør både kvinner og menn seg til kvinners verste fiender i likestillingskampen.

For en stund siden sendte jeg et leserbrev til avisa Firda og oppfordret til en revitalisering av imaget til Sogn og Fjordane fylke. Som polemisk anslag dro jeg på med «Det er på tide å brenne eit bunadsbål og slakte et par fjordingmyter». Jeg signerte med student og journalist bosatt i Oslo, oppvokst i Sunnfjord.

Jeg ønsket å ta opp et tema jeg mener er viktig. Dette var det flere som forsto. Det hagla med positiv respons fra folk over hele landet. Men i buskene lurte hersketeknikkbrukerne, og etter hvert kom mange av disse også på trykk i Firdas debattspalter.

Her ble jeg av noen omtalt som en oppmerksomhetssugen, kunnskapsløs kulturelitist med identitetsproblemer, «den kvinnelige skribenten», og jeg ble noe nedlatende tiltalt med «Kjære Anne Viken» og «Bunads-Anne fra Bygstad».

Et av spørsmålene jeg stiller meg er dette: Ville disse leserbreva vært like nedlatende dersom debattanten var en mann? Ville han ha blitt utsatt for den samme latterliggjørende og belærende tonen? Jeg er usikker.

Skikkelige mannfolk

I et av leserbrevene ble ingeniørene (menn med høy utdannelse) – disse som dro til Oslo for å utdanne seg så de senere kunne komme hjem og reise landet – trukket frem som eksempler til etterfølgelse. Disse staute kara, ble det sagt, brukte ikke tiden sin på kaffe latte og på «å skryte av karrieren sin». De fornektet ikke kulturen sin i rabulistiske selvdiggende innlegg, skreiv en kar som selv er ingeniør.

«Får du for lite oppmerksomhet, blir du for anonym i Oslo? Er det derfor du skriver debattinnlegg?» er skrevet av en middelaldrende kvinne, som er aktiv i Senterpartiet. Hvilket kvinnesyn er det hun representerer som kan få seg til å skrive noe sånt?

Jeg angriper kjernen av en kultur, og det er fordi jeg ikke er en ordenlig kvinne, men en «know it all» uskikkelig jente som skal belære de voksne. Greit nok, jeg er single og stor i kjeften, men det er da for faen meg en menneskerett.

Latterliggjøring

Jeg kan vel trygt si at jeg fra noen av debattantene ble utsatt for hersketeknikken latterliggjøring. Dette var ifølge en «debattant» en debatt «voksne» folk burde heve seg over. Det var ifølge henne flau lesning hva denne «kvinnelige» skribenten stappfull av «mindreverdighetskomplekser» kunne få seg til å skrive. En annen mente «den kvinnelige skribenten» umulig kunne ha fulgt med i timen.

8. mars gikk SV-politiker Rita Tonning ut i Firda og mente at mannlige debattanter i Sogn og Fjordane bruker hersketeknikker mot kvinner med sterke meninger. Dagen etter skrev Firda på lederplass at Tonning ikke gjør annet enn å pusse støvet av gamle retoriske kjepphester fra 1970-tallet: «Det er synd, men det illustrerer hvorfor Tonning har problemer med å få med seg andre kvinner i kampen mot hersketeknikkene, hverdagen har tross alt blitt bedre siste tretti åra». Her påpekes, etter min mening, noe av kjernen i problemet.

Det kan se ut som om bruk av hersketeknikker er en godtatt debattmetode, en innarbeidet norm. Det kan se ut som at den som hevder andre bruker hersketeknikk, selv oppfattes som en hersketeknikkbruker. Å påpeke hersketeknikker er dermed tabu.

Kjeder meg

Det er ikke lett å si hvordan en da kan imøtegå denne typen argumentasjon. Spiller man tilbake med samme mynt, er man ikke bedre selv. Harselerer man over bruken, er man usaklig. Trekker man seg fra debatten, har man kanskje tapt, men har man egentlig noe valg?

Jeg trakk meg ikke fra debatten. Innlegga hagler rundt øra i skrivende stund, men det spørs hvor lenge jeg gidder. Å diskutere med en mengde folk jeg ikke kjenner om hvorvidt jeg er smart eller ikke, har begrenset underholdningsverdi – selv for en ung, kvinne med høy utdannelse som jobber som journalist i Oslo.