Gå til hovedinnhold

Sogn og Fjordane sett frå Grønland, Oslo.

Eg heiter Anne, kjem frå Noregs farligaste fylke der tankar med ukjent innhald går i lufta så folk i kommunal omkrets knapt klarer å puste på fleire veker.

Eg tok å skreiv nokre saker om dette vill vest-fylket i Klassekampen. Om Vest Tank-eksplosjonen i Gulen der folk måtte kjenne på den grusomme stanken i mange mange veker, faktisk eit heilt år. Mange vart sjuke. Eg spør meg: kvar er samfunnsansvaret til selskapet?? Borte vekk ser det ut til. Hemmeleghald og villeiande informasjon vart gitt til publikum. Nokre dagars jobbing med Vest Tank-saken viste at her var det kort sagt kaotiske tilstander.

Sjekk ut www.klassekampen.no og søk på Vest Tank for å lese heile sakene. Eventuelt atekst.

Fullt kaos, Klassekampen - 07.07.2007


Mens folk i Gulen lider etter eksplosjonen i Vest Tanks anlegg, er det fullt kaos i selskapet der flere samfunnstopper på Vestlandet har sittet i styret.

Av Anne Viken

Ga styret munnkurv, Klassekampen onsdag 11.juli 2007

Styrelederen i Vest Tank, Trond Emblem, innrømmer å ha gitt munnkurv til styremedlemmene Kjell Opseth og Arve Mjømen – som fortsatt benekter at de sitter i styret.

Av Anne Viken



–Vi hadde ikke kompetanse, Klassekampen

SFT sier det er selskapets ansvar å ha kompetanse til å håndtere ulykker. Vest Tanks pressetalsmann, Jørn Losvar, sier Vest Tank ikke hadde kunnskap til å håndtere ulykken.

Av Anne Viken

Stinkande

Dagens leder i Klassekampen tirsdag 10. juli, 2007

"Ein viss seriøsitet må vi kunne forlange av firma som får løyve til å tene pengar på å lagre gift i fjøresteinane..."

Av Alf Skjeseth

Manglet kompetanse, Klassekampen - 24.07.2007

Vi hadde for liten kunnskap om eget ansvar, sier Gulen-ordfører Trude Brosvik. I framtida vil hun vite mer før selskaper som Vest Tank får etablere seg i kommunen.


Av Anne Viken

Skriv hva faen du vil!
FOKUS Klassekampen 16.07.2007 (henta fra tekstarkivet)

Av Anne Viken anne.viken@klassekampen.no

Vest Tank kan takke seg selv for sitt skadeskutte omdømme.

Denne uka blir det folkemøte i Gulen i Sogn. Kommunen skal sammen med helse- og forurensingsmyndighetene svare på spørsmål fra en bekymret lokalbefolkning etter tankeksplosjonen 24. mai. Ordfører Trude Brosvik sier at kommunen vil stille krav når Statens forurensningstilsyn (SFT) skal vurdere nytt løyve til Vest Tank.

Skal vi tro SFT og Folkehelseinstituttet, er ikke folk i Gulen påført alvorlige eller varige helseskader, og innholdet i tankene skal ha vært mindre farlig enn fryktet. Saken har uansett vært en kraftig vekker, og det er patetisk å se hvordan Vest Tank skylder på mediene for det elendige omdømmet selskapet har fått.

Forrige uke sa pressetalsmann i Vest Tank at de umulig kan være fornøyde med egen håndtering av mediene, ettersom de har blitt framstilt som idioter i etterkant av eksplosjonen. Årsaken til idiotstempelet ligger hos Vest Tank selv, ikke hos pressen. Vest Tanks håndtering av saken har skapt mistenksomhet og usikkerhet.

Da jeg første gang ringte eier og styreleder i Vest Tank, investor Trond Emblem, ga han selvmotsigende og forvirrende svar på et så enkelt spørsmål som hvem som sitter i Vest Tanks styre. Andre i ledermiljøet bidro bare til forvirringen.

Da Klassekampen ville følge opp saken, ga Emblem beskjed om at jeg fikk skrive hva faen jeg ville. Videre lekset han opp om journalister, mediene, sin egen uskyld og stakkars Vest Tank. Og innimellom lo han godt.

Manglende medietrening er tilgivelig. Manglende folkeskikk og respekt for folk rundt seg er verre. En av Sogn og Fjordanes mest garvede politikere, den gamle Ap-toppen Kjell Opseth, har opptrådt på samme måte.

Påstand står fortsatt mot påstand om Opseth fortsett sitter i Vest Tanks styre, eller om han har gått ut. Tre høflige henvendelser fra Klassekampen for å finne ut av dette, resulterte siste gangen i at Opseth utbrøt: - Nei, er det deg igjen? Før han slengte på røret.

Som nestleder i Helse Førde skulle en tro Opseth er opptatt av folks ve og vel. Som styremedlem i Vest Tank da det smalt, burde han også kjenne sitt ansvar. En kan spørre hvilken form for samfunnsansvar Opseth utviser. Det minner mer om samfunnsarroganse.

Det kom senere fram at både Opseth og en annen av styremedlemmene i Vest Tank, Arve Mjømen (H), var pålagt munnkurv av styreleder Emblem, noe som i seg selv er betenkelig. Mjømen sitter som leder i hovedutvalget for helse- og omsorg i Gulen kommune, et utvalg som en skulle tro hadde noe med saken å gjøre, men nei.

Da SFT la fram rapporten som viste at det ikke var holdepunkter for å si at det var avfall fra skipet Probo Emu som brant under eksplosjonen, ringte jeg til en oppglødd pressetalsmann for Vest Tank, Jørn Losvar.

Han holdt på å le seg skakk da jeg spurte om Losvar syntes det var greit at styreformann bannet til journalister på telefonen. Som forklaring på selskapets presseopptreden, sa Losvar at Vest Tank verken hadde rutine eller erfaring med å håndtere pressefolk. Selv unnskyldte han seg med at han til vanlig jobbet med helt andre ting enn presse.

Losvar viste på mange måter, som sine overordnede i Vest Tank, at de tilsynelatende ikke bryr seg om hvordan de framstår i mediene.

Dem om det, men denne typen pressehåndtering i en krisesituasjon skaper mistillit, både hos presse og publikum. Det skaper usikkerhet og frustrasjon hos innbyggerne i Gulen kommune. De er engstelige og sinte, og sliter fortsatt i skrivende stund med lukt og helseplager etter eksplosjonen.

Vest Tank burde gå i tenkeboksen etter at de, som de selv sier, har opptrådt som idioter i møte med pressen. Selv de som mangler både takt og tone, kan forsøke å oppføre seg som folk når de har ansvaret for en situasjon som den folk i Gulen har opplevd.


©Klassekampen


Andrè Gali

anne

Me drekka pils på hippe løkka og lure på ka som skjer i ville vesten.

Ulykka i Sløvåg i Gulen: http://www.ba.no/nyheter/article2787588.ece

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys