Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er driiiiiiiiiiiiiiitredd for spøkelser. (radiOrakel, spøkelsessending 26.oktober 2007)
Spøkelser, av middelnedertysk Spôkenisse (spôken betyr «å gå igjen, å utføre trolldom»), er etter sigende paranormale skapninger, avdøde mennesker hvis sjeler går igjen. Fenomenet er kjent i alle kulturer, og bygger på troen på at levende vesener har en sjel som eksisterer uavhengig av kroppen. Folklore og trosforestillinger omkring spøkelser varierer imidlertid sterkt i forskjellige kulturer og til forskjellige tider og troen på spøkelser har vist seg å vere standhaftig.
Meningsmålinger viser at et økende flertall av befolkningen tror på spøkelser i f.eks. USA (51% i 2003 mot 48% i 1998). Spøkelsesstemmer på lydbånd og radio, spøkelsesbilder på fjernsyn eller spøkelser som går til angrep ved å skru stereoen på fullt midt på natta, er blitt vanlige ingredienser i nyere spøkelseshistorier.
Det finnes også rikelig med historier om spøkelsesbiler eller spøkelseshaikere. Kem hakje hatt eit spøkelse i baksetet. Eg har i alle fall hatt titalls. Og kem e det som åpna døra inn te rommet mitt kvar einaste natt? Det er i alle fall ikkje morra mi. Er eg i faresona?
De spøkelsene eg har møtt, har rusla framfor meg på veien, hoppa opp av veigrøfta eller spionert på meg i dusjen. Eit par har også stirra på meg mens eg sat å las i ei bok. Dei er kort sagt ganske pågåande til tider og eg blir alltid like dritredd.
Bjørnstjerne Bjørnsons barnebarn, Margit Sandemo, ble for eksempel lagt inn tre ganger før hun var 21 helt til en forståelsesfull lege fortalte henne at hun var helt frisk. Hun måtte bare akseptere at hun kunne se ting og tang som var skjult for visse andre. Jeg har ennå ikke vært innlagt, men jeg tror det er like før. Hør bare her hva jeg ble utsatt for her for litt siden:
Margit Sandemo ble voldtatt tre ganger som barn, ble innlagt på sinnsykehus tre ganger før hun var 21 og påstår den dag i dag at overgrepene førte til økte evner på det synske området. Et av de første synene Margit Sandemo så, var da hun som syvåring så en spøkelsesvogn uten kusk og hester. Sitt første gjenferd så hun som åtteåring, en mann som hadde hengt seg i et tre. Ikke spesielt koselig.
De eldste kjente nedtegnelsene om spøkelser i vår del av verden beskriver dem som håndfaste fysiske fenomener. Islendigesagaene og andre kilder forteller om lik som står opp av graven, noen ganger i flokker. De framstilles som farlige, onde og hevngjerrige, de sprer pest og kan gå til angrep ikke bare på mennesker og dyr, men til og med eiendeler og bygninger. For å bli kvitt dem måtte en ty til drastiske virkemidler, som å grave opp likene og halshugge dem. I Eyrbyggjasaga fortelles det også om en rettssak ("dørerett") mot plagsomme gjengangere. Eg tørr ikkje engang tenke på korleis det må ha foregått.
Selv om gjenferdene i den kristne perioden ble mindre utagerende, later det til at oppfatningen av dem som fysiske fenomener har holdt seg i Norden. Så sent som midt på 1500-tallet forteller Olaus Magnus om en øy på Island der
...skyggene av druknede eller på annen måte voldsomt avlidne åpenbarer seg for menneskene og deltar i menneskelige sysler, og så tydelig viser disse gestaltene seg... at de som ikke kjenner til deres død hilser dem med håndslag som om de var levende.
Den katolske forståelse fra europeisk middelalder at spøkelser er ånder fra skjærsilden.
Med protestantismen falt troen på skjærsilden bort, og alt spøkeri ble djevelens verk.
Men tilbake til Margit Sandemo. Eg har faktisk aldri lest Sandemo. Mutternt mente jeg kunne ta skade av å lese smusslitteraturen til Sandemo. Jeg måtte smugle inn bøker om sarte jomfruer som gikk gjennom tåkete spøkelsesskoger for å ha seg med kjekke fyrster. Men når det ble for farlig å smugle inn Sandemo, var det heldigvis andre forfattere som også digga å skrive om spøkelser.
Jeg leste Charles Dickens Julefortelling der Scrooge hjemsøkes av tre spøkelser som vil lære ham et og annet om medmenneskelighet. Jeg føler ikke alltid at dette er spøkelsenes hensikt. jeg tror spøkelser er djevelens verk.