Gå til hovedinnhold

Klima. Vi druknes og kokes

Lørdag la FNs klimapanel fram synteserapporten som er det endelige sammendraget av dei tre delrapportane klimapanelet har lagt fram i løpet av 2007. Den bygger på dei tre delrapportene som har kome ut siste året, og tar for seg forståelsen av klimaendringene, virkninger, sårbarhet, tilpasning og tiltak. Den skal vere rådgivande for policymakers og brukast til blant anna å forhandle fram nye klimaavtaler som forhåpentligvis skal redde verda.

Per dags dato peikar grafen som viser verdas totale utslepp loddrett oppover, og grafen må innan 2015 peike nedover om vi skal klare å unngå ein temperaturstigning på meir enn to grader, noko mange vitenskapsfolk anser som ytterst usannsynlig.

Og det blir heilt feil å skulde på og fortvile over asiatiske utslepp. Påtroppande direktør for CICERO, senter for klimaforskning, knut alfsen, meiner det ser ut til vesten har kome så langt som dei kan kome når det kjem til forbetring av teknologi. Før steig den økonomiske veksten meir enn utsleppsveksten, mens både økonomi og utslepp i dag veks i like raskt. Teknologien blir med andre ord ikkje lenger forbetra i like stort tempo som før.

Også på norsk sokkel aukar utsleppa per fat olje og gass som vert utvunne sjølv om dei per i dag nyttar best available technology. Årsaka er at det er meir energikrevande å hente opp olje frå ein gammal enn frå ein nyåpna sokkel. Denne utsleppsveksten vil fortsette i nokr få år framover før den begynner å gå nedover i takt med at utvinninga frå felta i nordsjøen begynner å synke ytterlegare. Det er dessutan billigare å betale CO2-avgift enn å investere i ytterlegare utsleppsreduserande teknologi på sokkelen, seier Per Terje Vold, adm direktør i Oljeindustriens Landsforening.

Om nokre år meiner påtroppande CICERO-direktør alftsen at vi måtte ha negative CO2-utslepp. Negativ CO2-utslepp kan vi få til ved å plante skog som sug CO2 ut av lufta for så å brenne ned denne skogen og pumpe CO2en frå forbrenninga, ned i bakken for lagring.

Temperaturstigningen dei neste hundre åra blir altså mest sannsynlig på over to grader, og alt ved to grader varmare klima vil mellom to og tre milliardar menneske bli utsatt for vannmangel. Det blir ei formidabel utfordring. Og kvar vil desse menneska dra? Sør-Europa og Nord-Afrika vil tørke ut og bli til ørken der ein ikkje lenger vil kunne dyrke mat. Vil dei komme til Norge? Og kven skal produsere mat til alle?

I disse dager bygger kommune etter kommune hus på dyrka mark, stikk i stid med klimaekspertane sine tilrådingar. Klimaforskarar tilrår å behalde dyrka mark som dyrka mark nettopp på grunn av dei formidable utfordringane vi i framtida vil stå ovanfor når det kjem til matproduksjon og tilgang til vatn, men i dag gror norsk landbruksland igjen. Dette er ikkje nødvendgvis ein klimasmart.

Den politiske kompetansen på klima er heller ikkje spesielt høg. Her for ei stund sidan sa den heldigvis forhenværande miljøvernminister Helen Bjørnøy på NRK at hadde ein visst det ein veit om klimaendringane i dag, då regjeringsplattformen var skribla ned back i de hine hårde dager i 2005, hadde klimaproblematikken i langt større grad gjennomsyra plattformen. Eg heldt på å sette frukosten i halsen, for kor desinformert er det faktisk lov å vere på miljøfroten når du faktisk er miljøvernminister. I rapporten Vår felles framtid som kom ut i 1987, for tjue år sidan, står mykje av det same som står i FNs klimapanels rykande ferske synteserapport. Vi har visst det vi veit i dag i fleire tiår, men som kjent ligg politikken alltid bak vitenskapen på miljøfronten, men kor langt bakpå kan ein tillate ein miljøvernminsiter å ligge?

Kyoto er sålangt av mange vitenskapsfolk omtalt som rein symbolpolikk, den har ingen reell effekt på utviklingen av klima på grunn av at tiltaka er for svake. CO2-konsentrasjonane er dessutan alt så høge at temperaturane vil fortsette å stige eller halde seg høge i atmosfæren i mange hundre år framover uavhengig av Kyoto. Å ta harde grep på klimafronten er nemlig ikkje noko som gjer deg til ein vinnar i politiske valg, og difor kjem vi om få tiår til å oppleve gjennomsnittleg opp mot seks grader høgare temperaturar på vår kjære moder jord. Dei verst tenkelige scenaria er nemlig meir sannsynlige enn dei mest forsiktige anslaga om havnivå og temperaturar. Det er med andre ord like sannsynlig at havet stige med over ein meter som at det kun stig med ein halv.

I tillegg til tala som FNs klimapanel har lagt fram om havnivåstigningen, kjem smeltinga frå Grønland og Antarktis som ikkje er tatt med i panelet sine anslag for havstigningen på grunn av denne smeltinga ikkje let seg talfeste. Men ein ting er sikkert: smeltar Grønlandsisen stig havet med sju meter. Smeltar antarktis stig havet med seksti. Det blir ikkje koselig. Den totale mengda is som befinn seg på jorda, har også minka langt raksare enn klimapanelet har klart å forutsei, kort sagt på grunn av at det ikkje finnast gode nok modellar til beregning av ismengder verken no eller i framtida. I barentshavet veit ein ikkje ein gong korleis veret er i dag. Barentshavsregionen er eit svart verhol. Korleis kan ein då spå ver og klima i framtida? Svaret er at det kan ein ikkje. Einaste ein veit sikkert, er at kraftige stormar vil følge etter iskanten når den trekker seg nordover, men kvar dei vil ende opp, veit vi ikkje. Ikkje ein gong FNs klimapanel.

Vi får berre krysse fingra for at det faktisk blir politisk handling ut av den siste FN-rapporten. Viss ikkje, er vi mildt sagt i deep shit. Kostnader er ikkje eit spørsmål for den rike delen av verda. Dette går på vilje. Og den både utviklingsland og iland må begynne å tru på at ei framtid basert på klimavennlig teknologi er mulig, og utviklingslanda må slutte å skjule seg i skuggen av klimasvinet USA, skal eg trekke eit lettelsens sukk. Ikkje før.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb