Gå til hovedinnhold

Monsteret i Øydalen

Eg var ein tur i skogen heime. Eg låg langflat på isdekte bruer og kika ned i vatnet for å sjå kva som var på botnen av den grunne elva, eg kika etter fisk og det var fantastisk stille og rolig. Lufta var krystllklar, det var iskaldt med is på vatna. Då såg eg ein død fisk fastspikra på toppen av ein påle.







Eg bur i ein asfaltjungel i ei gate der folk sloss, drikk og brøler heile natta. Vi er omgitt av utestadar, eg forstår alle dei som vil ha utestadar stengt klokka tolv. Det er rekreasjon som varer i månader å gå sakte turar i skauen, på fjellet og vere den einaste som eksisterar i heile verda.




Det er jammen vakkert her. Det er heilt stille her. Av og til tenker eg at eg er det einste mennesket i denne verda, og at alle andre er kulisser på stader der eg dukkar opp. Som bilder som flakkar forbi deg utanfor eit togvindauge. Av og til, når ein set seg nederst i strandkanten ved eit vatn der få ferdast, trakkar på sandbotn der det er spor etter hjort som har vassa og drukke, og einaste lyden som minner deg om notida, er lyden av sauebjeller, då er ein så nær det perfekte som eg trur eg kan kome. Eller når ein ligg i lyngen og ser opp på himmelen og ser sola gå ned til lyden av fossar og aure som hoppar i vatnet, då skjønar eg kor fantastisk denne verda faktisk er.



vi konsumerar verda rundt oss. Vi konsumerar ressursar, kvarandre, tid, dyr. Vi spikrar døde fiskar på pålar og sparkar hundar. Det er noko rått med den verda vi lever i. Ein råskap som tjener ingen. Denne råskapen i vår moral i forhold til verda vi lever i, ser eg i ein fastspikra fisk som gliser mot meg med det som liknar på hoggtenner på toppen av denne stauren. Staurar er til for å drepe vampyrar, ikkje til for å korsfeste fiskar.




Kven er vi som fiskar opp fiskar som vi spikrar fast på pålar i skogen? Ein liten fisk har blitt til eit fastspikra monster midt i den idylliske naturen, transformert av våre fiskestenger, til ein del av vår spikerproduserende kultur. Vi ler og skålar og et pølse frå Seven Elleven, kastar plastikk og knuser flasker og fyrer for kråkene og tenker at imorgon er atter ein dag der vi kan ture fram som om alt var ei evig reise i legitimt konsum. Det er på tide å stoppe opp.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys