Gå til hovedinnhold

Hvem er jeg.

Hvem er jeg når jeg ikke har en jobb? Jeg definerer meg i stor grad utfra hva jeg gjør. Nå gjør jeg ikke noe spesielt, så hvem er jeg da. Er jeg ingenting? Jeg er iallefall ikke "ingen". Jeg er fortsatt meg, men meg er en annen person enn hva jeg var da jeg hadde en jobb å gå til hver dag. Da var jeg "Anne som går på jobb".

Før: Jeg heter Anne. Jeg jobber i avis.
Nå: Jeg heter Anne. Jeg gjør hemmelig ting.

Men jeg er fortsatt Anne, selv om Anne ikke lenger er den Anne var for en uke siden.

Greit nok. Jeg har selv valg å ikke ha noen jobb, og per dags dato står dette for meg som et noe mystisk påfunn. Hvorfor ville jeg på død og liv surre rundt uten jobb når det står tusen åpne dører med tusen redaktører og vifter med penger og vil betale for at jeg skal rusle rundt og finne saker for dem? Det er muligens ganske irrasjonelt og nå lurer jeg på hvem jeg er. Alle andre springer målrettet mot trikken hver morgen mens jeg rusler avstad gatelangs og ser ut i lufta og drikker kaffe og blir litt engstelig. Greit nok. Jeg skal skrive en fin mastergrad i medisinsk antropologi og har mange ting i lufta, men det er alt i lufta. Jeg mangler timeplan. Kjøreplan. Veistikker. Jeg er så vant med veistikker og kjøreplan og åtte til fire og vekkerklokka på sju. Nå er jeg litt usikker. Alt jeg ville bli kvitt, står nå å blinker forlokkende. Fast arbeidstid, kollegaer, egen pc og jobbmail. Alt som kjedet meg til døde.
Jeg er Anne som sitter ved kjøkkenbordet og drikker vann i lyset fra vinduet. Jeg er Anne som går langs gata og snakker i telefonen med hjerteveske og hettejakke. Jeg er Anne som skriver mail til stortingsrepresentanter om ting jeg mener er viktig å diskutere. Men hvem er denne Anne, og hva er hennes funksjon? Lever jeg bare for meg selv, i såfall, hvorfor? Og hva bør jeg gjøre for meg selv? Dette spørsmålet tror jeg er viktig. Jeg er veldig opptatt av tiden. Tiden og hva vi fyller tiden med.

Jeg er Anne som drikker sjokomelk og ser ut i lufta. Med beina på stolryggen tegner jeg på ballonger som jeg henger i taket. Jeg skriver "jeg ønsker meg en hengekøye der jeg kan lukke øynene og sove lenge". På den andre siden av bordet sitter det ikke noen. Jeg snakker til veggen.

(Teksten er inspirert av Herbjørg Wassmos' Dinas bok)

Jeg er Dina som ser.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb