Gå til hovedinnhold

Hvem er jeg.

Hvem er jeg når jeg ikke har en jobb? Jeg definerer meg i stor grad utfra hva jeg gjør. Nå gjør jeg ikke noe spesielt, så hvem er jeg da. Er jeg ingenting? Jeg er iallefall ikke "ingen". Jeg er fortsatt meg, men meg er en annen person enn hva jeg var da jeg hadde en jobb å gå til hver dag. Da var jeg "Anne som går på jobb".

Før: Jeg heter Anne. Jeg jobber i avis.
Nå: Jeg heter Anne. Jeg gjør hemmelig ting.

Men jeg er fortsatt Anne, selv om Anne ikke lenger er den Anne var for en uke siden.

Greit nok. Jeg har selv valg å ikke ha noen jobb, og per dags dato står dette for meg som et noe mystisk påfunn. Hvorfor ville jeg på død og liv surre rundt uten jobb når det står tusen åpne dører med tusen redaktører og vifter med penger og vil betale for at jeg skal rusle rundt og finne saker for dem? Det er muligens ganske irrasjonelt og nå lurer jeg på hvem jeg er. Alle andre springer målrettet mot trikken hver morgen mens jeg rusler avstad gatelangs og ser ut i lufta og drikker kaffe og blir litt engstelig. Greit nok. Jeg skal skrive en fin mastergrad i medisinsk antropologi og har mange ting i lufta, men det er alt i lufta. Jeg mangler timeplan. Kjøreplan. Veistikker. Jeg er så vant med veistikker og kjøreplan og åtte til fire og vekkerklokka på sju. Nå er jeg litt usikker. Alt jeg ville bli kvitt, står nå å blinker forlokkende. Fast arbeidstid, kollegaer, egen pc og jobbmail. Alt som kjedet meg til døde.
Jeg er Anne som sitter ved kjøkkenbordet og drikker vann i lyset fra vinduet. Jeg er Anne som går langs gata og snakker i telefonen med hjerteveske og hettejakke. Jeg er Anne som skriver mail til stortingsrepresentanter om ting jeg mener er viktig å diskutere. Men hvem er denne Anne, og hva er hennes funksjon? Lever jeg bare for meg selv, i såfall, hvorfor? Og hva bør jeg gjøre for meg selv? Dette spørsmålet tror jeg er viktig. Jeg er veldig opptatt av tiden. Tiden og hva vi fyller tiden med.

Jeg er Anne som drikker sjokomelk og ser ut i lufta. Med beina på stolryggen tegner jeg på ballonger som jeg henger i taket. Jeg skriver "jeg ønsker meg en hengekøye der jeg kan lukke øynene og sove lenge". På den andre siden av bordet sitter det ikke noen. Jeg snakker til veggen.

(Teksten er inspirert av Herbjørg Wassmos' Dinas bok)

Jeg er Dina som ser.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys