Gå til hovedinnhold

Nok en spiker i SVs frynsete rykte som "kunnskapsparti"

Den politiske hestehandelen mellom SV og Sp, der den ene (SV) fikk viljen sin med vern av Trillemarka og den andre (Sp) viljen sin om å flytte NVH til Ås, bidrar til å ytterligere svekke SVs frynsete utdannings- og forskningspolitiske rykte.

Fredag 11. januar kom forsknings og høyere utdanningsminister Tora Aasland (SV) til et fullsatt fellesauditorium ved Norges Veterinærhøgskole (NVH). Hun fortalte at det er hun, som fagstatsråd, som har gått inn for flytting av NVH til Ås, og som har gått inn for sammenslåing av NVH med Universitet for miljø og biovitenskap (UMB). Her var flere hundre tilhørere. Studenter og ansatte satt i trapper og sto langs alle vegger. En etter hvert stressa Aasland la vekt på at flyttingen var hennes ønske.

Luften ble tett, tida gikk og det haglet spørsmål fra salen mens Aasland talte det slagne fagmiljøene midt imot.
Som femteårsstudent ved NVH har jeg fulgt saken over tid, to ganger har studentene stemt mot flytting. To ganger har vi blitt oversett. Flyttingen til Ås er stikk i strid med Kunnskapsdepartementets egen rapport, Dovre-rapporten, fra 2007 og Forskningsrå dets internasjonale evaluering som konkluderte med at det ville være mest hensiktsmessig for
NVH å bli på Adamstua og slås sammen med Universitetet i Oslo (UiO). UiO ønsker NVH til seg, NVH ønsker å slå seg sammen med UiO, og en sammenslåing her ville innebære en styrking av det biomedisinske og naturvitenskap-
lige basalfag, men Aasland har helt klart en annen oppfatning av saken.

La oss hoppe litt bakover i tid. Bakgrunnen for flyttesaken er et sterkt moderniseringsbehov for deler av høgskolens bygninger, og saken har vært gjenstand for diskusjon og utredningsarbeid i snart 20 år. UMB har stått på sitt og ønsker seg veterinærene til Ås. Et veterinærmedisinsk fagmiljø vil tilføre den tidligere vitenskaplige høgskolen på Ås penger og prestisje, og bidrar til faglig bredde ved UMB. Veterinærstudiet tiltrekker seg studenter med toppkarakterer, som
gjennomfører, og som ergo trekker med seg mye penger i et system der førti prosent av fakultetenes tilskudd fra Kunnskapsdepartementet baserer seg på hvor mange studiepoeng studentene produserer per år. En flytting til Ås kan styrke landbruksrelaterte delen av veterinærstudiet, eller produksjonsdyrmedisinen. Hestemedisin vil antageligvis også klare seg ettersom folk uansett ikke lenger leier hestene sine til dyrlegene på Adam stua, men kjører dem på tilhenger fra fjern og nær.

Det bor ikke lenger hester i Oslo sentrum, men i Oslo sentrum bor det tusenvis av katter og hunder. Det gjør det ikke på Ås. Et spørsmål som dermed blir hengende i lufta, er hvordan en skal skaffe smådyrpasienter til UMB. Hvem gidder å kjøre katta si fra Oslo til Ås for vaksinering? Ikke mange, men denne hverdagslige veteri nærmedisinen må også læres. Ikke alle pasienter er en hest verdt to millioner som kjøres på tilhenger fra Trondheim. Det kan dermed tenkes at NVH fortsatt må beholde lokaliteter i Oslo for å skaffe seg tilgang til nok pasienter for å opprettholde undervising og forskning innenfor smådyrmedisin.

En annen selvmotsigelse i flyttingen er at mens heste- og smådyrmedisin øker, er den landbruksrelaterte produksjonsdyrmedisinen, som UMB med sine lokaliteter kan styrke, på vei nedover. Blir det stortingsflertall for flytting av NVH til Ås, går veterinærmedisinen med andre ord faglig baklengs inn i framtida. Fagmiljøene innenfor mattrygghet og fisk har nemlig heller ikke sine sterkeste medspillere på Ås. Disse finnes i det medisinske fagmiljøet i Oslo.
Den politiske hestehandelen mellom SV og Sp, der den ene (SV) fikk viljen sin med vern av Trillemarka og den andre (Sp) viljen sin om å flytte NVH til Ås, bidrar til å ytterligere svekke SVs frynsete utdannings- og forskningspolitiske rykte.

Kommentaren vart første gong trykt som FOKUS-artikkel i Klassekampen, 15.januar.

Bildet viser Hundulf. Kronikken under stod på trykk i Universitas 14.januar.

Aasland viser «handlekraft»

Beslutningen om å flytte Norges veterinærhøgskole til Ås er et desperat forsøk på å vise handlekraft fra et SV som sliter, mener kronikøren (Anne Viken).

Les hele kronikken her.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys