Gå til hovedinnhold

Den ubrukelege nynorsken, 2

Av Anne Viken, debattinnlegg som stod på trykk i Aftenposten 22.april 2008.
Eg las kronikken Farvel til nynorsken av forfattar og journalistBrynjulf Jung Tjønn, i Aftepnosten onsdag. Eg er sjølv journalist itjueåra, frå nynorsklandet Sunnfjord med nynorsk som hovudmål i alleår, og har den same erfaringa med nynorsk som Jung Tjønn: eg har lengeprøvd å skrive nynorsk som journalist men har lagt det vekk, bortsettfrå ved sjeldne høve. Nynorsken tek, som Jung Tjønn påpeikar, formykje tid og hovudbry.
Difor er det viktig at dei av oss som har skriftspråket som praktiskverktøy i kvardagen, journalistar og forfattarar, og som seier frå omkor problematisk nynorsken er i bruk. Det er trass alt vi som ernynorsk i det offentlege rom, eventuelt som vel bort nynorsk i detoffentlege rom. Og jo meir vanskeleg språket er, jo fleire vel detbort og jo mindre nynorsk ser ein i både media og i bøker.Men problemet er at nynorskforkjemparane, som ser ut til å befinne segpå ein planet langt frå verkelegheita, slår tilbake på utspel som JungTjønns med svært usakleg argumentasjon.
Her er eit godt eksempel: "Einsom skal opp og fram i Oslo, går ikkje over til byens rotfaste språk.I hovudstaden kuttar ein røter", skreiv Olav H Aarestad i eitlesarinnlegg i etterkant av kronikken.I fjor gjekk eg ut i eit essay i Syn og Segn, samt kronikkar i eirekke aviser, der eg hevda nynorsk er for krøkkete til å vere eit godtreiskap i det daglege. Eksempelvis er nokre–else ord forbode medan andre er lov. Det er, som Jung Tjønn påpeikar,ikkje lett å vite fram og bak på nynorsk skriftspråk.
Når ein då sitpå ein travel nyhetsdesk i ei avis med tidleg deadline, vert nynorsken kort sagt eit ubrukeleg reiskap. Ein har ikkje tid til å sitte åvrenge og vri hovud og ordlister i jakt på kva som er lov og ikkjelov, stavingar og så bortetter.Dette handlar altså om eit praktis brukarproblem, ikkje om identitetsfråskriving. Det handlar om at språket kort sagt ikkje er anvendeleg dersom du ønsker å skrive godt og korrekt norsk. I etterkant av mitt essay i Syn og Segn i fjor sommar vart eg kontaktaav ei rekke journalistar som erfarer nøyaktig det same som meg og Jung Tjønn.
Dei har hatt nynorsk som hovudmål heile sitt liv, men når detkjem til stykket, har dei kort sagt ikkje tid til å skrive språketkorrekt. Og sidan det for dei fleste av oss er viktigare at vi fårsagt det vi vil sei, enn at vi seier det på bokmål eller nynorsk,byter desse til bokmål.Og dette er journalistar som kan velge fritt mellom nynorsk og bokmål. Ein journalist eg kjenner skriv nynorsk når han har god tid og bokmålnår han har det travelt. Det fortel ein heil del om praktiske problem.
Den dagen gledar eg meg til då vi nynorskbrukarar som byter til bokmålvert tatt på alvor, ikkje berre avfeid med billeg retorikk alla: Ja devil opp og fram, de unge, så då dumpar språket og kuttar røter". Deter på tide å vakne frå måltåka. Vi treng eit språk vi kan bruke, ikkjetullprat om identitet.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...