Gå til hovedinnhold

Eventyr

Det var ein gong ein mann som heitte Pål. Han var sterk, mørk og fager og var kjend i heilt kyrkesoknet som ein gudfryktig og høgt akta mann. Kvar søndag kom han til kyrkjebakken, og det glimta i klokker og seletøy alt før ein høyrde vogna kome opp dalen. Pål var sterk som ein bjørn og elegant som ein hjort, og det ryktes i mange kykjegjeld at før Pål var tretten år, hadde han teke livet av ikkje mindre enn fire bamsar med berre nevane. Då onkelen hans fekk for dårleg pris for ein hest, drog Pål til kjøparen, drog han ut døra, slakta hesten, bandt mannen fast med hestetarmar til ei gran, hogg av grana ved rota og skubba den på sjøen. Den karen såg ein aldri meir, men på trass av dette påfunnet, dette skjedde trass alt i ung alder - hadde Pål eit umåteleg dametekke. Dei frykte ikkje hestetarmdøden, og strøymde til kyrkjebakken frå fjern og nær. Ein måtte ansette ekstra prest for å få avalde gudstjenester slik at alle som ville, fekk kome innomhus iallefall ein gong i veka slik seg hør og bør om ein vil sleppe unna skjærseldens verste kvaler. Litt skjærseld må ein tåle, men prest etter prest måtte krype til krossen og innrømme seg utbrent på grunn av den store folkepågangen, noko som ikkje var ein vanleg følelse hos andre enn hekser på denne tida. Anne heitte den siste dama som var forsøkt brent som heks, men sidan Anne var umulig å få fyr på, måtte ein gi seg og Anne labba fortsatt rundt og dreiv med hekseri. No hadde ho forheksa Pål, men ikkje slik du trur han skulle bli forheksa. Ho hadde fått Pål til å krympe. Kvar søndag på kyrkjebakken, vart Pål blitt ein centimeter lågare, og då året var omme, var han blitt så låg at han ikkje lenger passerte som vaksen ved nattverden. Då slo Anne til. Ho ville ha ein villa, to hestar, ei vogn med putesofa og ei stor hengekøye, ellers ville Pål til slutt bli minus høg. Pål skjønta at her var det lite å gjere anna enn å akseptere, og neste søndag var han like høg att. Han gav seg til å gruble, og då snøen var reist, la han i veg for å besøke ein vismann. Han spurde vismannen til råds, og fekk vite at om han blanda kvitkløver med surmelk og rista godt i tjue minutt, ville han ha skapt ein drikk som kunne få Anne til å krympe. Men Pål var usikker. Anne var ikkje ei dame ein krympa med det første, og for det andre syns han Anne var usigelig lekker i den nye sofavogna. Han drog opp til Anne og spurte: skal vi kline? og etter det såg ingen nokonsinne Pål i kyrkja meir, prestane fekk sparken og folk brann i skjærselden som aldri før.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb