Gå til hovedinnhold

Mann i gata og kultureliten

Ho vassar i menn og øl og vankar på brune barar. Av og til blir ho forelska og reiser til Balkan eller Afrika, forlet mann, barn og universitet. Eg snakkar om hovudpersonen i Vigdis Hjorths siste roman "Tredje person entall", Hulda Kråkefjær.

Hjorth skriv stadig om kvinner som stikk av frå ein kjedeleg mann og A4-livet med ungar og foreldremøte. Pardoksalt nok finn ein del kvinner seg nye menn, dei er avhengige av, eller elskar menn, men desse mennene er til forskjell frå ektemaken, aldri heimesittande fedre som er nøgde med TV-kos, barnemat og ytterst sporadisk sex. Og den trygge mannen med stasjonsvogn og stabilt juletre, er heller ingen attraktiv mann for Hulda Kråkefjær. Dei nye mennene i Kråkefjærs liv reiser ut som krigsreporterar, eller er professorar som flyg frå konferanse til konferanse, gjerne mest det siste.

Då hovudpersonen i Hjorths bok "Hjulskift" (2006), vart kjærast med ein bilmekanikar, vart det med ein gong debatt om korleis det hadde seg at den kvinnelege litteraturprofessoren frå Blindern kunne finne seg ein slik arbeidarklassetype som attpåtil vart framstilt som ytterst enkel og stereotyp. Kanskje ligg svaret nettopp i at han var stabil og enkel, ukomplisert langt borte frå lange vanskelege samtalar på diverse berykta hagefestar.


Denne metasamtalen er henta frå festen på Litteraturhuset etter hagefesten til Aschehoug 2008:

Znorketrollet -- Har du høyrt om det siste teaterstykket mitt?

Anne: -- Ja, såvidt. Var det ikkje det som handla om kleshengarkodar i middelalderen?

Znorketrollet: -- Jo, det var det. Det handla om kleshengerens påvirkning av den freudianske oppfattelsen av klesskapet. Du må helse på redaktøren min.

Anne: -- ...

Znorketrollet: -- Dette er Anne. Anne vil gjerne skrive ei bok om nordområdas betydning for utvikling av teatertriologiar sett frå eit sosiologisk venstreperspektiv.

Redaktør: -- Ahhh, du vil, så kult! Eg har nettopp bygd meg nytt hus og der fekk eg plass til fire millionar hyllemeter med bøker. Eg har lese to av bøkene, resten er også sånne som eg skal få lese, før eller seinare, innmellom alle desse hagefestane og kaffesamtalane med desse skribentane som alle seier det same, på rams, på rim, så enige at det ryker av dei. Nei, kva var det eg sa no. Eg meiner skribentane alle som ein er originale bidrag i offentligheten.

Znorketrollet:-- Ja, særleg eg! Eg er i avisa minst ein gong annakvar dag!

Forfatter: (kjem inn døra) -- ANNE! Du må gifte deg med hovudpersonen i min siste roman!


Men vanlegvis skriv ikkje Hjorth om "vanlege folk" slik "vanlege folk" vert definert. Mesteparten av Norges befolkning er verken professorar eller krigsreportarar på Balkan. Folk flest er mann i gata, og mann i gata er eit begrep som inneber eit visst blikk nedover, eventuelt ei viss omsorg eller redningsplikt frå "dei opplyste" si side, og blant mange er det eit skjellsord eller eit anna ord for Framskrittspartiets velgarar. Men i Hjorths romanar er den "urbane middelklassen", akademisk elite og ellers medieeliten i Oslo eit minst like "skjellsordbefengt" sjikt å tilhøyre. Dei kjedar seg iallefall minst like mykje som den berømte mannen som ruslar i gata, kven no enn denne måtte vere.


Like greit å få det svart på kvitt: I Oslo finst det ein inneforstått klan av betrevitarar opptatt av å servere perfekt middag med perfekt vin i ein hip kåk på Grünerløkka. Og dette livet fangar like mykje som bilmekanikarliv på Toten. For å illustrere seier Hjorth at den akademiske mannen kjedar seg såpass mykje at han kjøper seg horer før dei går heim til den inntørka professorkjerringa si for å ha høfleg akademikarsex med lyset av. Kanskje ikkje så rart.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...