Gå til hovedinnhold

Senterpartiets bredbåndsspøk

Denne skrev jeg før jul, men den har blitt liggende. Her er den uansett:

I inneværende stortingsperiode lovet Senterpartiet bredbånd til hele folket innen 2007. Året kom og gikk, men Senterpartiet holdt ikke løftet sitt. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har erfart at det ikke er enkelt å bo på bygda uten bredbånd.

I sommer var jeg hjemme på Vestlandet for å gjøre et par større reportasjeprosjekter. Som journalister flest er jeg en svoren tilhenger av internett. Problemet var bare at det er ikke innlagt bredbånd i huset, selv om naboene bare få hundre meter unna, hadde bredbånd alle mann. Telenor verken kunne eller ville levere.

Jeg klødde meg i hodet, hva skulle en stakkar gjøre, men fant raskt en løsning. I et stort fjøs en halv kilometer unna, var det pc med bredbånd. Fjøset ble heretter mitt kontor. Jeg flyttet inn og tok med kaffe, kuer rautet og bar seg, jeg ringte og skrev, veterinærer kom og gikk. Fjøs-pcen var ustabil og tok etterhvert knekken på flere større reportasjesaker, dokumenter gikk tapt og jeg luktet fjøs, men jeg holdt ut.

Vestlendinger har bannet mot sentralmakta i alle år, og når en siden attenårsalderen har balansert på smale geitestier (bilveier), vet en at det ikke alltid nytter å kreve sin rett, så jeg bet tenna sammen. Senterpartiet skulle ikke få knekke meg.

Udemokratisk

Med jevne mellomrom sendt jeg sms til ordføreren i Gaular kommune og spurt om det ikke snart kommer breiband til oss. Jeg tror hun gjør sitt beste, men tiden gikk og prosjektet blir stadig utsatt. Først skulle en få bredbånd før jul 2008, nå blir det kanskje i mars 2009, dersom Telenor har kapasitet vel å merke. I mellomtiden har Senterpartiet kommet med ett nytt løfte: bredbånd til hele landet innen 2017. Kraftig modifisering med andre ord, og jeg ble urolig. 2017 er ni år til!

Ordet bredbånd er ikke nevnt i regjeringsplattformen Soria Moria, men ord som kunnskap og demokrati går igjen. Her kan en regne inn bredbånd. Mangel på bredbånd på bygda gir unektelig forskjell i tilgang til informasjon for folk i bygd og by. Tenk om jeg hadde vært tolv år gammel og måtte skrive oppgaver i fjøset? Det hadde ikke vært pent.

Lik pris-spøken

For noen fortoner det seg sikkert eksklusivt å sitte i et fjøs langt ute i periferien å skrive, men det var i perioder ganske kaldt. I april satt jeg med termodress og hakket tenner med stive fingre, og i mai begynte fluene å komme. Fluer krabbet på taster og i kaffetrakteren. Utover i juni ble det verre, og det første jeg gjorde hver dag, bortsett fra å sette på kaffen, var å drepe fluer og rydde bort permer fulle av "Helsekort for ku".

Men dette er ikke alt. Senterpartiets lovet i tillegg til bredbånd, lik pris til alle innen 2007.

I min iver klikket jeg meg inn på NRK Sogn og Fjordanes nettsider: "Vi skal investere 200 millionar over ein femårsperiode. Dette er ei historias største IKT-satsing i Sogn og Fjordane, og målet er å gjere det meir attraktivt å bu i fylket," var budskapet fra daglig leder Nandor Helgheim i Enivest.
Jeg slo raskt fast at prisen var langt over dobbel i forhold til hva jeg betaler i Oslo. Altså nok et solid brudd med Senterpartiets bredbåndsspøk.

Lost in space

Men trass prisen klikket jeg meg inn på Enivests nettside. Her kan en taste inn postnummeret sitt og sjekke ut mulighetene for bredbåndstilkobling. Jeg tastet 6977 og fikk umiddelbart svar: (...) Legg gjerne inn ei bestilling sjølv om du i dag ikkje bur på eit område som har dekning (...)" Blankt avslag, med andre ord, men det finnes trøst: trådløst nett.

I vår fikk jeg inn naboens trådløse nett dersom jeg satt ute på verandaen. Det var ganske kaldt, men med termodredss, vintersko, skjerf og lue pluss to tepper holdt jeg varmen. Under regnskyll var det ti centimeters klaring til regnet, og bare når vinden kom, feide dråpene over tastaturet. Jeg var lykkelig, men ingenting varer evig. Lynet slo ned, nettet gikk ad undads, og jeg måtte tusle tilbake til fjøset. Nå er jeg i Oslo med fiberkabel.

Sjekk saken i Firda og blogg om saken.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...