Gå til hovedinnhold

Damer i Sogn og Fjordane

Eg fann på Sognebloggen denne artige kommentaren om damer i Sogn og Fjordane, skriven av Georg Arnestad. Eg gleder meg nesten til eg blir seksti år, like gamal som Arnestad, og har eit større overblikk. Av og til, når du er under tretti - kanskje det kjem seg når ein blir over tretti - føles det som om ein såvidt når opp over bordkanten kva oversikt over verden/ maten på bordet, angår.

Eg føler av og til utstrekt frustrasjon over at eg ikkje forstår meir enn eg forstår, men eg gjer da mitt beste for å skjønne mest mulig. Og eg føler at det kjem seg, men på same tid. Eg har så mange ting eg vil ha sagt, men som eg ikkje klarer å sei fordi eg ikkje kan nok eller ikkje har nok tid til å sette meg inn i det godt nok, eller fordi eit eller anna.

Men det kjem seg. I mellomtida får ein satse på å bli klokare, dag for dag. Eg gjer mitt beste, eller kanskje ikkje alltid, men det kjem seg uansett.

Og så synest eg det er bra at Georg Arnestad kaller meg talentfull, men han rangerer iallefall to over meg på lista. Det er greit nok altså, men eg vil sjølvsagt gjerne bli fylkets beste skribent. Litt ambisjonar må ein trass alt ha skal ein kome nokon veg, så får ein heller innsjå det om ein ikkje kjem i mål, men da har ein i det minste gjort eit hederlig forsøk. Her kan eg ærlig innrømme at eit par av mine skriverier i Firdas spalte Arena var dårlig handverk, lite gjennomarbeida. Det skuldast, som eg har klaga meg over til venner og kjente, at eg ikkje likar å skrive på kommando. Eg må ha noko eg vil sei, og av og til har ein rett og slett ikkje noko ein ønsker å skrive ei heilside i avisa om. Eventuelt har eg gjort for dårlig research og resultatet blei deretter. Ikkje bra. Så no driver eg innser at eg må klare å skrive kommentarar på kommando, ikkje berre bloggar.

Så no har eg da altså kommentarplass i Dag og Tid framover våren, og har lagt ein ny strategi for korleis bli betre, levere betre, prestere betre, for no må det jobbast. Det går ikkje an dette her, å ikkje levere optimalt, tenker eg, men så er det også vanskelig å levere heilt perfekt også. Eg får det aldri til. Det er ein del folk som er ganske perfeksjonister, men dei er også veldig forutsigbare, og eg tilhøyrer definitivt ikkje denne flinkisgjengen. Det må eg også forhalde meg til. Eg er eit kreativt surrehode som omtrent må løftes etter nakken for å holde orden på noko som helst.

Dette er ein analyse av seg sjølv, meg sjølv, mine tankar. Egoistisk. Interessant? Tja, kanskje sidan eg faktisk da deltar i samfunnsdebatten. Kanskje ikkje fordi det er så jævla personlig. Uansett vil eg tru fleire tenker som meg.

Det ligg mykje trening og hardt arbeid i åra som kjem om ein skal bli virkelig god. Dei som Arnestad hadde sett øvst på lista er no litt eldre enn meg da, så dei har eit godt fortrinn, og både Katrine Sele og Eli Bjørhusdal er sant å seie rågode til å skrive. Eg elskar Sele si bok Herifrå, den er fantastisk, og eg må ærlig innrømme, sjølv om Bjørhusdal kalla meg eit eller anna rart på bloggen sin og la til at eg kom frå noksagtkommunen Gaular, så har ho ein rasande godt skriven blogg. Eg har lese heile og lagt ned stridsøksa. Mulig eg er i ferd med å bli eldre og klokare. Jammen fint. Eg liker utviklinga. Kvifor krangle og bråke når ein kan la seg inspirere.

Og no tek eg eit byks frå Arnestad og damene til samtidslitteraturen. Det som er litt deprimerande, sett med mine store blå auger, er at norsk samtidslitteratur er uinteressant. Mange skrivende mennesker skriver kun for å skrive. Ja, greit nok, dei må jo ha lov. Enkelte et for å ete sjølv om dei ikkje er svoltne, og andre igjen spelar fotball kun for gøy, ikkje for å bli proff, men når du skriv, er du ein som formidlar og set ord på ting og potensielt kan delta i det offentlege ordskiftet. Er det ikkje då greit å ha noko ein vil med det ein gjer? Som når ein er skribent, at ein har noko ein vil sei som er viktig. Når ein da okkuperer fast spalteplass så og så ofte, må ein også ha noko å levere sidan ein vel å bruke denne spalteplassen. Så eg får vel berre prøve å bli enda klokare da, så offentligheten får noko ut av at eg går berserk med tastatur. Noko anna ville vore urimelig.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...