Gå til hovedinnhold

Skrivande nikkersadel

Klassekampen er ute med det relanserte bokmagasinet. I første utgave skriv Karin Sveen under overskrifta "Litterær livsstil" om at "Den litterære kulturen har et strøk av puritanisme".

"En ny litterær livsstil skal være etablert, med skriveskoler og koffeinfri kaffe. Selskapelighet avsluttes tidlig på kvelden fordi forfatterne vil hjem og sove, slik at neste dag ikke tar skade av rangling og tullprat, (...) Hun spør: hvorfor går dagens forfattere heller på gym enn på bar? Hvorfor er så mange av dagens forfattere så hardworking? Ja, si det. Svaret kan være at samtidens litterære kultur har fått et anstrøk av puritanisme, sier J. Robert Lennon, professor i creative writing på Cornell University (...)."

Han forklarer det med at det har blitt vanskeligare for ein forfattar å tjene til livsopphald, og at mange må ta ekstrajobbar for å klare seg. Dette er ikkje lett å forene med uorganisert fritid og improviserte pausar. (Dette ser mørkt ut for meg).

Litteratur har kort sagt blitt eit marked, og ja det er ikkje noko nytt eller uventa poeng. Litteratur er bissniss og det første ein stakkar må klare, er å skrive nok sider til at boka blir omfatta av innkjøpsordninga. Det vil sei magiske 48 sider. Greit nok, 48 sider er kanskje ikkje allverda men det er eit økonomisk krav at du skal tjene penger, din skriveslamp. Du må bringe bissniss til forlaget ditt!

Og ver ikkje rar. Oppfør deg og ikkje smadr imaget ditt med å vere ein slabbedask, tenker eg. Ein må framstå som edruelig (?), høflig (den skal eg klare), samt uskandaløs. Ok, det siste kan eg greie. Lat vere å sloss på fest eller flyg på sjefen, skriv gjerne i avisa men bli ikkje identifisert med Frp eller andre antiintellektuelle ting. identifiser deg med høgkultur? Tja, jau. Eg balanserer fint på linja her med mine spissinnretta utsagn.

Uansett, høgkultur har blitt ein subkultur, blir det slått fast i same bokmagasin, og akkurat det trenger ein ikkje lese Klassekampen for å vite om. Men av og til tenker eg at denne subkulturen er altomfattande, over alt, omgir meg på alle kantar. Sikkert fordi ein lever i bobla her i Oslo, og kaffe på Litteraturhuset er like normalt som å slenge innom Aschehoug ein tirsdagskveld. Men i den store sammenhengen, i det store bildet, er ikkje dette daglegdags livsstil for den gjengse nordmann. Seff. Ikkje alle kan skrive. Det ville blitt heilt krise om alle sat og skreiv.

Vi har alle våre nisjer, nokon køyrer trailer og andre er legar, men på same tid: er det meir utskjelt å tilhøyre subkulturen ein kallar høgkultur? Tja, muligens. Kanskje fordi det krever mykje av deg, og fordi folk i Norge tradisjonelt har vore skeptiske til elitar. Vi kan snakke om ein kulturell elite, og er det patetisk? Tja, nei, neppe. Den er jo der.

Og den kulturelle eliten trimmar og går Birkebeinaren. Det gjer også finanseliten, samt ein skokk med andre folk, men nikkersadelen/ kondisjaget/ Birkebeinermerket er også i ferd med å innta skrivestanden, kan det sjå ut til. Så om ein skal bli forfatter, kan ein like godt også bli nikkersadel/ Birkebeiner-adel, slutte å bruke dagane på å skrive på brune pubar akkompanjert av rockemusikk og øl, men lese inn manus på tape medan ein joggar i skauen. Tanken er edel, men eg fryktar det kan bli ein beinhard overgang på trass av at eg har fortid både som fjellklatrar og hestetrenar og trenar både i marka og på helsestudio: Birken ser for meg ut som eit jævlig helvete, og skal eg delta der skal eg ha med meg privatbil med kakaomaskin og eiga seng.

Det får bli på sikt. Når eg blir førti. Då skal eg i tillegg kjøpe meg nikkers. I år har eg ikkje lyst. Eg har nok med å skrive dei 48 sidene.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...