Alderen har lenge tynget akademia, men det som er enda mer faretruende, er om akademias sterke stemmer i offentligheten nå forsvinner, slik Klassekampens serie som har stått på trykk sist uke mer enn antyder. I denne forbindelse er det interessant å trekke paralleller til det pågående rektorvalget ved Universitetet i Oslo (UiO), samt generasjonen som ennå ikke har oppnådd mer enn maks en doktorgrad.
Ny rektor
To rektorkandidater kjemper i disse dager om lederjobben for Norges største utdanningsinstitusjon i det som ser ut til å bli en langt mer stillfaren valgkamp enn den vi var vitne til i 2005. Den av medisinprofessor Ole Petter Ottersen (53) og teologisk fakultets dekan, Trygve Wyller (58) som vinner valget i april, blir den som leder UiO inn i periden da flere av de mest profilerte, i følge Klassekampen, stemmene forlater akademia.
Dette er interessant, fordi de begge har flagget et sterkt ønske om å gjenreise UiO som som en betydelig kultur- og samfunnsaktør. Spørsmålet som nå gjenstår å besvare rent konkret, er hvordan de har tenkt å gjøre dette. De har neppe tenkt å stå for hele debattlaget i egen person. Til denne oppgaven fremstår de to som for korrekte og diffuse. Muligens som et resultat av de har vært unge på Blindern i skyggen av postmodernismen, muligens fordi UiO har foretatt an større spørreundersøkelse som viser at valgkampen sverter UiO.
På Wyllers hjemmeside står det at "Rektor og UiO som institusjon må sette dagsordener i samfunnsdebatten". Ingen konkrete forslag er i første omgang lansert. På samme tid raser den lite konkrete Dannelsesdebatten. I det hele tatt er i disse dager mye overlatt til gjetning og spekulasjoner hva UiOs framtid angår. Det har blitt en store ords debatt. Jeg tror ikke det er nok til å engasjere frem nye tydelige stemmer.
Hvordan nye debattanter?
Og når de to kandidatene på sitt første valgkampmøte ved UiO, bare nevnte studentene i en bisetning, kan det tyde på at de ikke helt har tenkt ut hvordan den betydelige samfunnsaktøren UiO skal dyrkes frem i tidene som kommer. I den fullsatte salen var det heller ikke mer enn en håndfull studenter. Av disse var tre journalister fra studentavisen Universitas, en studentparlamentsleder og den siste undertegnede. Men det er ikke for sent. Rektorvalgkampen varer til 2.april, og den som vinner sitter fire år fra august.
Representativt utvalg
Studentoppmøtet var nok representativt for studentenes engasjement i rektorvalgkampen. På pauserommene i etasjene over, snakket masterstudentene om hvordan de skal skrive jobbsøknader, de snakket ikke om rektorvalget, fordi den jevne student er en utdanningskonsument, ikke en fremtidig samfunnengasjert debattant. De spør seg selv hva dannelse er, mens Bernt Hagtvet sitter på kontoret sitt i samme bygg og leder Dannelsesutvalget.
Mindre orientert mot offentligheten
Jeg trekker her på mine egne, ikke nødvendigvis alltid representative, erfaringer fra akademia, men de rimer med hva Fredrik W. Thues når han sier til Klassekampen at det er tendens til at forskere i hans generasjon er mindre orientert mot offentligheten, og at han tror tendensen blir enda sterkere hos dem som kommer etter.
Flere bekjente ønsker å ta en doktorgrad, eller holder på. Dette er en generasjon som vel neppe blir professorer de første ti årene, men tendensene hos mange av disse kandidatene er liten eller ingen interesse for å delta i samfunnsdebatt. Mange kjenner, satt på spissen, ikke til hvilke tema som blir tatt opp andre steder enn i lærebøkene, og de mener at forskeren er hevet over å delta i det offentlige ordskiftet. Denne holdningen er langt fra uvanlig, selv om den heldigvis ikke gjelder for alle.
Dumme medier
Disse unge lovende forsvarer med nebb og klør forskeren, eller deres egen rett til å ikke delta fordi samfunnsdebatten er dum og platt, eller at de kort sagt ikke har egeninteresse av å delta. De forholder seg ikke til medienes dagsorden fordi den kort sagt ikke interesserer dem.
Det er kanskje dette Veiden mener med sneversyn, og det passer godt med det kritikerne sier til Klassekampen: at den nye generasjonen er produktiv og karrierebevisst, men ikke løfter blikket for å kommentere samfunnet. De er mer opptatt av gode karakterer og en jobb i etterkant. Og det er ikke gunstig for akademia dersom de ender opp med å sitte igjen med en gjeng med karrierebyggere, mens flesteparten av de flinke og samfunnengasjerte stikker til Civita med første trikk, eller Manifest og pressen for den del.
Flere tellekantinsentiver
Et tips til de to kjempende rektorkandidatene kan være å tenke ut konkret hvordan de kan øke forskernes insentiver til å delta i det offentlige rom i årene som kommer. Men nå foreslår kandidat Wyller å flytte mer ressurser over til de forskerne som produserer mest. Han kan dermed være med på å forsterke denne tellekanttendensen ettersom det da blir et enda sterkere insentiv for å publisere i fagtidsskrifter.
Gunstig for forskeren, kanskje ikke like gunstig for offentligheten, men det er neppe like enkelt å premiere for deltagelse i det offentlige ordskiftet. Ikke alle liker rampelyset, og det er fullt forståelig, men at en forsker ikke vil bidra, er noe helt annet. Det er en demokratisk plikt.
Akademia har endret seg, forskerne uttaler seg fagspesifikt, sies det til Klassekampen. Men en gjenreiser ikke UiO som en vesentlig samfunnaktør gjennom å uttale seg fagspesifikt om medisinske problemstillinger eller økologi. Da må det bredere deltagelse til. Den av de som vinner valget, vil ikke klare den jobben alene.
Spørmålet er hvorvidt de har sjans å klare dette. Akademia har endret profil til å bli et supermarked for bachelor- og mastergrader. Dagens studenter gjør som de vil, og de vil ha seg en utdannelse. Vil de uttale seg, gjør de det, ellers holder de munn. Uansett. De er morgendagens akademia.
Ny rektor
To rektorkandidater kjemper i disse dager om lederjobben for Norges største utdanningsinstitusjon i det som ser ut til å bli en langt mer stillfaren valgkamp enn den vi var vitne til i 2005. Den av medisinprofessor Ole Petter Ottersen (53) og teologisk fakultets dekan, Trygve Wyller (58) som vinner valget i april, blir den som leder UiO inn i periden da flere av de mest profilerte, i følge Klassekampen, stemmene forlater akademia.
Dette er interessant, fordi de begge har flagget et sterkt ønske om å gjenreise UiO som som en betydelig kultur- og samfunnsaktør. Spørsmålet som nå gjenstår å besvare rent konkret, er hvordan de har tenkt å gjøre dette. De har neppe tenkt å stå for hele debattlaget i egen person. Til denne oppgaven fremstår de to som for korrekte og diffuse. Muligens som et resultat av de har vært unge på Blindern i skyggen av postmodernismen, muligens fordi UiO har foretatt an større spørreundersøkelse som viser at valgkampen sverter UiO.
På Wyllers hjemmeside står det at "Rektor og UiO som institusjon må sette dagsordener i samfunnsdebatten". Ingen konkrete forslag er i første omgang lansert. På samme tid raser den lite konkrete Dannelsesdebatten. I det hele tatt er i disse dager mye overlatt til gjetning og spekulasjoner hva UiOs framtid angår. Det har blitt en store ords debatt. Jeg tror ikke det er nok til å engasjere frem nye tydelige stemmer.
Hvordan nye debattanter?
Og når de to kandidatene på sitt første valgkampmøte ved UiO, bare nevnte studentene i en bisetning, kan det tyde på at de ikke helt har tenkt ut hvordan den betydelige samfunnsaktøren UiO skal dyrkes frem i tidene som kommer. I den fullsatte salen var det heller ikke mer enn en håndfull studenter. Av disse var tre journalister fra studentavisen Universitas, en studentparlamentsleder og den siste undertegnede. Men det er ikke for sent. Rektorvalgkampen varer til 2.april, og den som vinner sitter fire år fra august.
Representativt utvalg
Studentoppmøtet var nok representativt for studentenes engasjement i rektorvalgkampen. På pauserommene i etasjene over, snakket masterstudentene om hvordan de skal skrive jobbsøknader, de snakket ikke om rektorvalget, fordi den jevne student er en utdanningskonsument, ikke en fremtidig samfunnengasjert debattant. De spør seg selv hva dannelse er, mens Bernt Hagtvet sitter på kontoret sitt i samme bygg og leder Dannelsesutvalget.
Mindre orientert mot offentligheten
Jeg trekker her på mine egne, ikke nødvendigvis alltid representative, erfaringer fra akademia, men de rimer med hva Fredrik W. Thues når han sier til Klassekampen at det er tendens til at forskere i hans generasjon er mindre orientert mot offentligheten, og at han tror tendensen blir enda sterkere hos dem som kommer etter.
Flere bekjente ønsker å ta en doktorgrad, eller holder på. Dette er en generasjon som vel neppe blir professorer de første ti årene, men tendensene hos mange av disse kandidatene er liten eller ingen interesse for å delta i samfunnsdebatt. Mange kjenner, satt på spissen, ikke til hvilke tema som blir tatt opp andre steder enn i lærebøkene, og de mener at forskeren er hevet over å delta i det offentlige ordskiftet. Denne holdningen er langt fra uvanlig, selv om den heldigvis ikke gjelder for alle.
Dumme medier
Disse unge lovende forsvarer med nebb og klør forskeren, eller deres egen rett til å ikke delta fordi samfunnsdebatten er dum og platt, eller at de kort sagt ikke har egeninteresse av å delta. De forholder seg ikke til medienes dagsorden fordi den kort sagt ikke interesserer dem.
Det er kanskje dette Veiden mener med sneversyn, og det passer godt med det kritikerne sier til Klassekampen: at den nye generasjonen er produktiv og karrierebevisst, men ikke løfter blikket for å kommentere samfunnet. De er mer opptatt av gode karakterer og en jobb i etterkant. Og det er ikke gunstig for akademia dersom de ender opp med å sitte igjen med en gjeng med karrierebyggere, mens flesteparten av de flinke og samfunnengasjerte stikker til Civita med første trikk, eller Manifest og pressen for den del.
Flere tellekantinsentiver
Et tips til de to kjempende rektorkandidatene kan være å tenke ut konkret hvordan de kan øke forskernes insentiver til å delta i det offentlige rom i årene som kommer. Men nå foreslår kandidat Wyller å flytte mer ressurser over til de forskerne som produserer mest. Han kan dermed være med på å forsterke denne tellekanttendensen ettersom det da blir et enda sterkere insentiv for å publisere i fagtidsskrifter.
Gunstig for forskeren, kanskje ikke like gunstig for offentligheten, men det er neppe like enkelt å premiere for deltagelse i det offentlige ordskiftet. Ikke alle liker rampelyset, og det er fullt forståelig, men at en forsker ikke vil bidra, er noe helt annet. Det er en demokratisk plikt.
Akademia har endret seg, forskerne uttaler seg fagspesifikt, sies det til Klassekampen. Men en gjenreiser ikke UiO som en vesentlig samfunnaktør gjennom å uttale seg fagspesifikt om medisinske problemstillinger eller økologi. Da må det bredere deltagelse til. Den av de som vinner valget, vil ikke klare den jobben alene.
Spørmålet er hvorvidt de har sjans å klare dette. Akademia har endret profil til å bli et supermarked for bachelor- og mastergrader. Dagens studenter gjør som de vil, og de vil ha seg en utdannelse. Vil de uttale seg, gjør de det, ellers holder de munn. Uansett. De er morgendagens akademia.