Gå til hovedinnhold

Indiske myndigheter utryddar sine eigne husdyrrasar


Biletet er henta frå rapporten "Industrial livestock production and its impact on smallholders in developing countries" på nettsida http://www.pastoralpeoples.org/


Eit av punkta som FAO (Food and Agricultural Organization) peikar på når det kjem til matsikkerhet, er bevaring av lokale, økologisk tilpassa og levedyktige husdyrrasar. Å fjerne og utrydde desse, svekkar grunnlaget for matproduksjon. Mange av desse rasane avheng av at kulturelle levesett blir oppretthaldne for at dei fortsatt skal kunne eksistere. Om det ikkje er att beitemarker, må flokkane slaktast, og blir flokkane slakta, blir rasar utrydda. Berre i India er nærmare tretti lokale husdyrrasar trua av utryddelse på grunn av indiske myndigheters jag etter å produsere melk i verdsklasse, av høgproduktive dyr "i verdsklasse".


Lokale husdyrrasar er utvikla saman med menneska dei lever ilag med i lokal kultur og lokalt økosystem. Dei er tilpassa skifte mellom tørketid og regntid, dei kan trekke plog. Vil du lese meir, anbefaler eg deg å laste ned rapporten Keepers of genes frå http://www.pastoralpeoples.org/ .

Å vise til India som eit eksempel Norge kan lære av, eller samanlikne seg med, er eit tveegga sverd.

Eg er svært skeptisk til norske landbruksentusiastar stadige samanlikning og framtrekking av India som eit eksempel vi må samanlikne oss med. Er dei klar over at indiske landbruksmyndigheter set i gang tiltak som utryddar lokale husdyrrasar til fordel for høgproduktive rasar? At dei kun tilbyr forsikring til bønder som ha dyr av høgproduktive rasar? At ein kun får lån til å kjøpe desse rasane, ikkje til å kjøpe lokale rasar?

Er det økologisk berekraftig? Indiske myndigheter sjølv ser blant anna på auka konkurranse, og det at multinasjonale selskap invisterar i landbrukssektoren som sunn konkurranse. Vi snakkar ca 5 000 sjølvmord blant bønder berre i delstaten Andhra Pradesh per år. Vil du vite meir, les min serie i Klassekampen denne veka. Den tar opp dette tema. Har du ikkje fått med deg dei to første sakene, kan eg sende dei på epost.

Les meir i The New Agriculturalist.


Kuriosa.:

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb