Gå til hovedinnhold

Hvordan journalisters manglende kunnskaper om naturvitenskap, truer demokratiet

Hvordan mediene ikke er i stand til å sette en kompetansebasert dagsorden innenfor naturvitenskap.

Klima og naturvitenskaplige problemstillinger er populære i mediene, men journalister mangler kompetanse på dette feltet. Kommentarjournalistikk og nyhetsjournalistikk bærer sterkt preg av manglende kunnskaper, og avslører til dels stor kunnskapsmangel på feltet naturvitenskap og matproduksjon. Fagfolk sukker mens journalistene skriver. Vi sukket veldig høyt her om dagen over en kommentar i VG om den nye e.coli-skandalen. SUKK!

Journalistene har ikke troverdighet innenfor naturvitenskap.

Hvorfor er dette et problem??

Kllimaproblematikk er på dagsorden og vil være en viktig sak i flere år fremover.- Matproduksjon er et stadig viktigere, stadig mer globalt og omstridt tema. Når mediene bygger sine artikler på svakt kompetansegrunnlag, ødelegges mulighetene for kunnskapsbasert debatt, noe som igjen ødelegger for mulighetene for en demokratisk utvikling av politikk rundt mat.

Dette gjelder også for klima. Mediene, som gjerne vil bevare både verden og maten, jobber på denne måten mot sin egen hensikt. De blir heller ikke tatt på alvor av fagfolk. De utøver uansett en stor makt, og dette er ikke nødvendigvis positivt all den tid denne som sagt bygges på sviktende grunnlag, noe som igjen fører til at politikere må igangsette tiltak som ikke har noen som helst støtte i kunnskap, men er rene fryktbaserte tiltak.

Medienes dekning fører med andre ord til at store ressurser kastes bort, både økonomiske og kompetansemessig ved å fronte et slags folkekrav skapt av dem selv. Blant annet under E. coli-skandalene der fagfolk ble satt til å undersøke matvarer der E.coli, ikke engang teoretisk, kan overleve. Pengene ble kastet ut vinduet. Hvem kan vi takke? Mediene.

Og så, til slutt, spør jeg meg selv om jeg har rett til å slenge denne kritikken ut vinduet. De stakkars journalistene kan jo ikkje vite alt! Nei, jeg vet. Men når en ikke har peiling på ting, bør en skaffe seg kunnskap. Så konklusjonen er ja.



Som en kjenning av meg sa her om dagen (han har sluttet som journalist og gått over i kommunikasjonsbransjen: "Det er veldig kjekt å endelig jobbe sammen med folk som faktisk har peiling på ting". Litt på kanten, selvsagt, men mye sant).

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys