Gå til hovedinnhold

Morgenbladet kødder med deg i regn og torden

Så var det duka for sommerfestsesong. Første fest ut var ein slags liten fest i hagen til Aschehoug for skrivende mennesker og den slags med tilknytning til forlaget. Andre fest ut var Klassekampens hagefest. Tredje fest ut så langt var Morgenbladets hagefest. Aschehoug er greit nok. Dei jobber eg for, på eit vis. Klassekampens fest er overlessa med kjentfolk som ein gjerne vil møte og ta eit par pils med, og sånn sett er det ingen god grunn til ikkje å gå. Men tredje fest Morgenbladet er meir ei greie eg ikkje heilt skjønner meg på. Eg skjønner meg i det heile tatt lite på Morgenbladet, men lat oss først fastslå dette: Morgenbladet hadde lagt årets sommarfest, pretensiøst nok, på taket av operaen. For å komme inn måtte du ha printa ut invitasjonen din og levere den i døra, eller ved bordet, på veg opp. Medan du på Klassekampens fest, i god ånd, kunne møte opp som du var og heve glaset utan å spørre ei sjel om lov, bokførte Morgenbladet alle sine gjester PÅ PAPIR i pøsregnet.

For det første. Norge er eit skrekkelig lite land med ganske skrekkelig grunne medier som er skrapa på kompetanse på mange felt, samt skrapa på stoff. Her har Morgenbladet funne si nisje. Avisa har, i mangel på andre konkurrentar, klart å lure oss til å tru at dette er ei avis du vil lese dersom du er eit opplyst menneske, ein intellektuell, i dette herrens land Norge. Mange har gått fem på, og opplaget stig. Ikkje noko galt med det, vi treng breidde i media og alle medier har livets rett så sant nokon gidd lese dei, men Morgenbladet er det uansett noko rart med.

No har eg ikkje lese denne blekka på all den tid. Når du begynner å nærme deg tretti og har fått deg ein fem års utdannelse på baken, samt ein haug med utanlandsreiser og eks antall livserfaringar, ser du gjennom kulissene.

Vi veit at Morgenbladets lesargruppe er ung. Rundt 25 år i snitt. Når du er 25, er du ikkje så erfaren på livet alltid. Unntak finst, men akademisk sett er du ganske fersk, og det er fortsatt litt status å gå med ei utgave av Morgenbladet over Fredrikkeplassen på Universitetet i Oslo. Du har enda ikkje skjønt at Morgenbladet kødder med deg.

Det heile er litt funny, eller kitsj, eller klisjeaktig, eller vulgært, som avisa: ein lovar oss sommarfest på operataket, men gir oss pøsregn og torden. Vi syns jo uansett det var gøy, siden det var Morgenbladet og operataket. Ingen klaga. Det er litt som Morgenbladet: dei lover oss kvalitet og good stuff, men serverer oss mas. Likevel smiler folk og ler fordi dette er Morgenbladet og det er bra.
Sommarfesten var der. Vi møtte opp. Mest av alt for å høre om det gjekk an å få overhørt samtaler, eller få delta i samtaler av den typen du kan kåsere over eller bruke i eit manus. Eg trakka avstad i kjole og finsko. Det pøsregna. Vi gjekk opp på taket. Det hølja ned. Vi fekk champis, meg og Jon. Vi drakk, vi lo, vi var søkkvåtings og vi såg på utsikten. Vi hørte på opera fra stereoanlegget, og etterpå gjekk vi inn..

Etter champis på opertaket drog vi på rockeklubb for å drekke pils, skåle og snakke høgt. Det var herlig fritt for sjølvhøgtidelige wanna be smartasser og hipster-intellektuelle fjasemiklar som plagar deg med refleksjonar rundt si siste ubetydelige tankerekke om ein eller anna kronisk galning som levere av å kødde med deg i avisa. Let's rock.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...