Gå til hovedinnhold

Korleis bli kjendis i ein fei: skriv barnebok! Not..

Det har no vore ein debatt i Aftenposten om barnebøker etter at Kagge forlag har spurt Kjell Magne Bondevik om å skrive ei barnebok om Aung San Suu Kyi. Forfattar Henrik Hovland meinte i same avis at dette kun var eit salgstriks frå Kagge forlag. Kagge på si side meinte at dette rett og slett var å be ein av landets mest kompetente personar på Aung San Suu Kyi om å skrive ei kvalitetsbok for barn. Same forlag gir no ut bok om Alexander Rybak og Abba, og kaller det teft.

Ja, ein godt kalle det teft, men ikkje teft for god litteratur. Det er teft for salgstal og lettjente penger, noko Kagge er kjent for. Enkelte forfattarar seier endog at dei angrar på at dei har gitt ut bøker på Kagge, grunna forlagets rykte, men det er ei anna historie. Einaste boka eg kjem på i farta som eg har lese frå Kagge, var Gunhild Dahlbergs bok "Norge i dag", og den var noko av det plattast formulerte eg nokon sinne har lese mellom to permar.

Ok, eg sit her med eit manus til ei barnebok. Det er ikkje antatt, men skal leverast i slutten av august til forlaget, og nei dette er ikkje Kagge, og eg har gått gode utsikter til at det blir bok av det. Mitt hovedprosjekt er uansett ein voksenroman.

Når ein så spør forlagsredaktøren om kva som skal til for å skrive ei god barnebok, noko ein som medieskada journalist jo spør om (det finst tips og triks for gode featursaker!!), samt kor lang ei barnebok skal vere i antal teikn utan mellomrom (greit å vite kor lang tekst du vil ha så den får plass i malen), samt når den skal leveres (ein er jo van med deadlines), og om redaktøren kan lese teksten din same dag som du leverer (så du kan fikse på den om der er noko gale før dei trykker, og sånn at du veit om dette er noko å bruke tid på) - det finst jo ein del maler for kva som er god journalistikk, handverksmessig og slikt, tips og triks som du kan lære deg av andre og det kan vere det finst slike triks på barneboklitteratur, samt at det ikkje er vits å bruke tid på eit manus som uansett ikkje blir trykt, får ein dette svaret:

- mellom 100 000 og 250 000 teikn (oj, vide rammer gitt!)
- fri fantasi!
- god handling!!
- kjør på
- og redaktøren leste same kveld, ringte meg og sa: kjør på. Dette liker vi. Så eg kjører på.

Andre stikkord vi har fått på temakveld om barneboklitteratur er desse, og ja, eg må sei det er ganske kommersielle tips, men forlaga er jo også interesserte i å selge? Kommersiell er ikkje nødvendigvis motsatt av god litteratur, og det er ikkje dei barnebøkene som sel mest som får Arks barnebokpris alltid. Foreldrene står jo for mykje av innkjøpa, medan det er barna sjølv som stemmer over kven som får Arks pris.

- ein god idè
- raskt inn i handling pga utolmodig lesarar som raskt legg frå seg boka
- gjerne grøsser
- klining, kjærlighet
- Varulv, vampyr, telt
- korte kapittel
- korte setningar
- 3.person forteller fordi eg-person blir litt "stille"
- out of water
- historia om "ein kjent person", feks "Historia om Arne Næss"

I det heile tatt er greia med barneboksjangeren ein sjanger med store muligheter for fri utfoldelse, så sant du klarer å halde på lesaren over dei første sidene og greier å skape nok handling og dette er ei utfordring.

Og ein annan ting som er digg med barneboksjangeren er det herlig upretensiøse. Du slepp forhalde deg til alle som synser i vilden sky om alt du gjer. Barnebøker blir lite omtalt i Norge. Og det er synd på ein måte, greit på ein anna. For min del koker det ned til at det er morsomt å konstruer historier, mekke karakterer og prøve å bygge spenning. Samtidig lever ein seg inn i karakterane, gjer research og ellers koser seg i si eiga leikegrind herlig på sida av det andedammen som utgjer Norges offentlige rom.

---

Sidan den gong har eg skrive to barnebøker, og den tredje er straks klar. Om du klikker på taggen Elise på denne posten, kan du lese om korleis det har gått.



Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb