Gå til hovedinnhold

Korleis unngå debatt? Påstå at ein er utsett for personangrep? Og kor hårsår skal ein vere i det offentlige rom?

Av og til lurer eg på kor grensa går for kva slags spørsmål og påstander en skal tåle/ ikkje tåle å bli møtt med, og kor hårsår ein kan tillate seg å vere når ein skriver offentlig/ har ein blogg? Når skal ein påstå at folk trakker over grensa for kva du gidder forholde deg til av innspel? Dette er ei stadig aktuell problemstilling for meg som for andre. På tide å komme til poenget:

Svar på spørsmålet i tittel er: Du kan ikkje vere veldig hårsår. Med mindre du ikkje har tenkt å stay on stage. Reality bites, har eg hørt. Det vil eg tru. På samme tid: virkeligheten er ein plass du kan velge å forholde deg til, eller ikkje. Og da må ein også velge seg ein strategi: vinn eller forsvinn?

Om ein har fått såre tær i offentligheten, er det "lett å slippe unna", trekke seg tilbake, move ut av scena, velge sine arenaer, sine kamper, kva ein gidd osv. Kva arena skal ein gidde debattere på? Eksempel er ansikt til ansikt, på mail, eller i avisa eller på radio dei gongane det er aktuelt. Eg synest det er moro med radio, dei gongene eg har vore med på NRK, og det er moro å debattere i avisa dersom det er saklige innspel, eventuelt følge debatten i kulissene på mail, sms og telefon, som tilskuer rundt kafeborda, over ein halvliter, legge planer, høre på kjenningers neste medieutspel, lese utkast, diskutere idear. Dette er skøy. Det er vel sjeldan at ein kronikk har berre ein avsendar? Å debattere sitt syn før ein trykker er ofte like morro som å trykke. (Kanskje har eg noko i ermet?)

Og så neste spørsmål: kvar går grensa mellom personangrep og saklig debatt, mellom person og sak? Ofte er den jævlig smal. Og sidan enkelte saker og tema blir oppfatta som ein del av ein sjølv, er det nesten umulig å tåle innspel/ kritikk/ korrigeringer. Det er eit interessant fenomen. Og kjempevanskelig. Eg spør meg av og til kvifor hårsåre folk som ikkje makter følge opp, gidder debattere, men dette spørsmålet er ukorrekt å stille all den tid alle har talerett. Sjølvsagt må alle kunne delta,,.. ?

Her har eg lyst til å dra eit sitat frå Doris Lessing, ein av mine favorittforfattarar: Det følger en forpliktelse med forfattervirksomheten, hevdet hun, fordi det å gi ut en bok alltid innebærer en form for påvirkning; det er et forsøk på å tvinge ens egen personlighet og tro over på andre: "The act of getting a story or a novel published is an act of communication, an act to impose one's personality and beliefs on other people." (Bokvennen 4,2008)

Gjeld dette for debattanter?

Vi debatterte dette idag, som vanlig, kor viktig det er med stemmer som makter å kome med nye tankar til offentligheten, kor få desse stemmene er, og at ein kvar sivilisasjon som ikkje maktar å fornye seg, kjem til å gå under.

To be continued...

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...