Norsk medieoffentlighet kan ende opp som en samling ufarlige synsere viss tidsfordriv består i å diskutere innforstått med hverandre.

Media trenger eksterne kritikere

"Eg har ei sterkt kjensle av at ein del redaksjonar forvekslar kritisk med negativ journalistikk", skrev Edvin Helgheim, tidlegare journalist, Florø, i Bergens Tidende 13.august som et innlegg i lokalavisdebatten som gikk i Klassekampen, Bergens Tidende (BT) og på journalisten.no i juli og august. Debatten startet med en kronikk signert undertegnede og handlet om fraværet av kritisk journalistikk og debatt i lokalaviser i Sogn og Fjordane, men kritikken av mangel på kritisk journalistikk og debattkultur, var universell. Det universelle spørsmålet en kan stille i etterkant, er hvorvidt mediene tåler og trenger kritikk.

For på samme måte som en kan få inntrykk av at enkelte redaksjoner forveksler kritisk med negativ, kan en få inntrykk av at enkelte medier forveksler ekstern kritikk og forsøk på debatt, med negativ kritikk og personangrep:

"Eg kjennner meg ikkje att i ei framstilling av at pressefolka i fylket har svakare allmennkunnskap, samfunnsinnsikt, eller mindre livserfaring enn andre." (Jan-Magne Ulstein, eks-redaktør i Fjordabladet, 9.august).

"Det store ordskiftet i Bergens Tidende den siste tida har handla om lokalaviser generelt, og Firda spesielt. Skribentar har kome med påstandar om manglande jaktinstinkt og kvasse tenner. Ja, om ukritiske og redde lokalaviser og dei kunnskapslause og lite urbane journalistane som jobbar der." (Jan Atle Stang, redaktør i Firda, 8.august).

Eksemplene er hentet fra lokalavisdebatten i Bergens Tidende. Det interessante er at ingen av debattens deltagere eller mediekritikerne har skrevet at journalistene har svak allmennkunnskap, svak samfunnsinnsikt, mindre livserfaring eller er lite urbane journalister i sin kritikk av lokalmediene. Disse beskrivelsene er det lokalredaktørene selv som har tolket inn i debatten. De har funnet på det selv. Og hvorfor gjorde de det?

Redaktørene er muligens så uenige i kritikken at de heller enn å gå den i møte i debatt, går den i møte med selvforsvar og vrangfremstillinger sånn at det ser ut som om de er utsatt for urettmessig kritikk. Redaktørene avfeier kritikken og lanserer lange skrytelister over journalistpriser og gravesaker de har prestert å levere siste årene, heller enn å argumentere, og de anser eksterne kritikere som inkompetente synsere.

Samtidig sier redaktørene at de ønsker seg kritiske medier, de påstår til og med at de er det selv, men når det kommer kritikk mot dem selv, faller ned på selvforsvar. Firdas redaktør bruke en hel side på kronikkplass til å fortelle Firdas lesere at lokalmediene aldri har vært bedre. Heller en en kritisk instans, ble redaktøren en parodi på den rollen han er satt å utføre som kritisk samfunnsovervåkning. Redaktøren bretter selvforsvaret sitt utover på spalteplass som tradisjonelt er beregnet på leserne, mens mange lesere opplevere å få egne innlegg refusert. Vi bruker våre spalter som vi vil. Vi bestemmer hva som er viktig.

Dette konkrete eksempelet fra sommerens debatt kan trekkes opp på et mer generelt nivå. Om mediene har dette forholdet til kritikk av egen virksomhet, kan utenforstående lett, og med full rett, spørre seg hvordan og med hvilken rett mediene kan kritisere andre samfunnsaktører. Mediene spiller med egne regler og står i fare for å miste troverdighet. Vi har lov, men ikke du. Dette skaper avstand til publikum.

Journalist er ett av de yrkene med lavest anseelse og troverdighet. Kanskje ikke så rart. En skal jobbe en stund i bransjen for å knekke koden, lære seg psykologien som råder på desken og måten aviser oppfatter virkeligheten på. Avstanden er stor til gata utenfor, så stor at en kan ta seg i å lure på om journalistene rundt bordet i det hele tatt vet hvor gata er. Og hver eneste avis har sin egen fasit på hva som er virkeligheten. Hvilken er rett? Ingen nødvendigvis, og jo mer innforstått mediene er, og jo større definisjonsmakt mediene har utfra sitt ståsted i "virkeligheten", desto viktigere er det med eksterne innspill og debatt rundt journalistikken, etikk og hvilken rolle mediene skal fylle.

Media er vår største og viktigste samfunnsaktør, og jo mer økonomisk avkastningsstyrt valg og prioriteringer som gjøres er, jo viktigere er det å ta medienes rolle opp til debatt. En kommersiell aktørs valg har andre formål, og når medienes fokus og forståelse av egen rolle endrer seg, endres både presseetikk og offentlighet.

Men Norge er et lite land, mediehusene få og journalistene trakker ned dørene hos hverandre, henger på de samme pubene og bytter på de samme partnerne. Da er det ikke alltid like fristende å kritisere om en tenker på egen fremtidig karriere med mindre en planlegger en karriere i indre Sibir, kanskje ikke engang da. Det er utvilsomt enklere å sitte friksjonsfritt på presselasset, faste jobber er tross alt ikke noe en får kastet etter seg. En terger ikke på seg sjefen for ofte. Forståelig.

Og når de interne ikke tørr kritisere, trenger en eksterne. Ellers er faren stor for at norsk medieoffentlighet ender opp som en samling ufarlige synsere viss tidsfordriv består i å diskutere innforstått med hverandre. Det har allerede langt på vei skjedd. I tillegg betaler de færreste medier skikkelig for debattstoff fra eksterne skribenter som kunne ha spritet opp resirkuleringen av bylines i spaltene og kanskje også bidra med mer mediekritikk og -debatt. Desto viktigere med kanaler for ekstern kritikk og tilbakemeldinger fra lesere via nettforum, leserbrevspalter eller mulighet for å sende inn synspunkter på sms. Og viktigst av alt: at innspillene blir tatt til etterretning.

Blant forslagene som er fremmet for å bedre kommunikasjonen med kritiske lesere, nevner Terje Angelshaug, BTs leserombud, blant annet "besvar all saklig kritikk av journalistikken og etabler fora for diskusjon og dialog med lesere/seere", og "vær åpen på etiske dilemma redaksjonen har og inviter leserne til å delta i debatt om dem". Konkrete eksempler er Dagbladets Anne Aasheim som inviterte leserne til debatt om presseetikken til avisen, og VGs sjefredaktør Bernt Olufsen som inviterte leserne til debatt om avisens dekning av Valla-saken.

Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle, står det i vær varsom plakaten. Media er en av samfunnets største aktører, og om det store mediemaskineriet skal være vernet fra ekstern kritikk, kan den til slutt blir en både kjedelig, inneforstått og farlig instans.

(Denne kronikken stod på trykk i Aftenposten, september 2008 men er fortsatt like aktuell, jamfør sommerens kulturkamp).