Gå til hovedinnhold

Russland: ikkje for pingler

På ein pub i den nordfinske villmarka møtte eg den russiske bjørnen.


«Anne, how are you?» Det er Kelly, sjef for tolv krabbetrålarar under russisk kommando, som er på tråden. «Vi er i Oslo i kveld, seier han. Vil du bli med ut å ete?»
«Yes,» seier eg og set meg på første trikk.
Kelly er ingen trøtt Blindern-type. Han er ein real krabbefisker med jobb på Barentshavet og havn i Kirkenes.


Lærer seg knep

Første gong eg møtte Kelly var i 2007 under ein fotoseanse med ordførarkandidat, og seinare ordførar i Sør-Varanger, Linda B Randal (Ap) på kaia i Kirkenes. Kelly heiste meg ned i lasterommet på trålarane, viste fram krabbefabrikken og dei trange lugarane, kjøkkenet og krabbeteinene som tårna seg opp på dekk. Året etter kom eg tilbake og vi festa på Kirkenesdagane saman med mannskapet. Igjen satt vi i dei trange lugarane og drakk russisk te.

«Men no sender russarane oss heim til USA,» seier Kelly der vi sit benka med kvit duk på Aker Brygge eit halvt år seinare.
«Russarane har lært seg knepa og kan fiske opp kongekrabbene sine sjølv. Dei treng oss ikkje lenger,» seier han.

Eg har hørt det før. Russarane lærer, kopierer, stikker av med knepa vi kunne før dei. Dei seier det i Rovaniemi i nord-Finland, i Umeå i Sverige og i Norge. Det handlar om Lapplandske trehusmodellar, om finsk produserte betongmaskiner og om amerikanske krabbefiskemetodar. Russarane vil klare det sjølv. Den russiske bjørnen har vakna, sa dei ifjor, seier dei i år. Russarane står ikkje lenger med lua i handa, seier næringslivet oppover norskekysten og set seg på grensegjerdet. Den russiske marknaden er ikkje for pingler.


Krabber frå Vladivostok



Det var i 1995 at Kelly som ein av femti erfarne amerikanske krabbefiskarar blei henta frå USA for å hjelpe russarane med å fange kongekrabben. Dette hadde russarane lita erfaring med sjølv. Krabbene høyrer like lite heime i russisk Barentshav som på dekket av ein båt.

I 1995 var det 36 år sidan ti store hokrabber blei fanga i havet utanfor Vladivostok og frakta til Murmanskfjorden med fly, helikopter, tog og båt. Men det var lettare sagt enn gjort å få mat alla krabber opp av havet. Ein må vite kvar dei vandrar, i kva retning og kor djupt. No er gåta knekt og berre Kelly blir att. Muligens skal han styre heile flåten frå St Petersburg frå hausten av.


Pils nord i Finland


«Ser du pipene? Det er Nikel.»
Røyken stig opp over skogen. Vi står i toppen av eit tårn på russergrensa på Svanvik og skimtar høge fabrikkpiper eit par Karl Johanske lengder unna. Trappene er stupbratte. Babushka-dokkene står linja opp.

Dagen etter har bussen kurs for Inari i Lappland. På ein pub i den nordfinske villmarka sit ein russer på trammen og tar sin morgonpils saman med mitt finske reisefølge. På vatnet landar eit sjøfly.

«Russarane kjøper opp hyttetomter og ferieeigedommar i enkelte delar av Finland. I feriane flaumer Rovaniemi over av russiske turistar. Ikkje alle liker det,» fortel han. «Russland har blitt ein stor marknad for snøscootarar, og laplihus, og teknologi, og ja, det meste».
«Men dei fleste som prøver seg i Russland, mislykkes», seier han og bøyer seg framover bordet.
Inne går Jukeboksen på full guffe.
«Dei mislykkes fordi dei har ikkje peiling på kva det vil sei å gjere bissniss i Russland.»


Den russiske bjørnen


Fire røffe krabbefiskarar sit rundt eit bord på Aker brygge. Kelly fortel korleis eigaren av krabbeflåten tømmer restauranten i St Petersburg for folk når han skal ete saman med sine krabbefiskande gjester frå det høge nord.

«Om sjefen er involvert med mafia? Eg veit ikkje», seier Kelly og eit bilde stig opp i skallen min: På trammen i dei finske skogane fekk eg ein sterk følelse av å vere på ein av desse landeveispubane langt nord i USA der hjortehorn heng på rekke og rad over bardisken og nokon gir deg streng beskjed om å passe deg for bjørn. Skilnaden er at her snakkar vi om ein langt større, russisk bjørn. Ein dei færraste klarer handskast med.

Kommentaren har stått på trykk i Dag og Tid.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...