Er du uenig med det som enkelte innbiller seg at er status quo innanfor feminisme, er du kun ute etter å bygge deg eit merkenavn imedia. Eller?

Skriv du noko som etablerte feminister er uenig i, blir du raskt forklart som ein som ønsker å få merksemd i media, eller bli eit mediatryne. Det heile tyder på mangel på argumenter, samt ein arrogant haldning og ønske om å monopolilsere feltet. Lista over dei empiriske eksempla er komisk lang. Eg viser til nokre her.

«Hun er en sint, ung kvinne. Anne Vikens forrige 15 minutter handlet om hjemfylket Sogn og Fjordane, hvis markedsføring hun har slaktet flere ganger.» Martine Aurdal i kommentaren Jeg blir også lei av å skrive om likelønn i Dagbladet 7.august.

«Og avisene fikk atter fylt sine sommertynne utgaver.» Harriet Bjerrum Nielsen, Professor og senterleder v/Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i innlegget Biologi eller biologisk reduksjonisme, Universitas 19.august.

«Nok en agurksesong er tilbakelagt, og nok en gang har norske aviser grepet til kjønn og feminisme for å fylle deattspaltene (...)» og sitatet: «Dette gir i sin tur vann på mølla til dem så nå bygger seg opp som nye stemmer i media.» Harriet Bjerrum Nielsen og Helene Aarseth, Aftenposten 26.august.

Dei som skriv desse påstandane om blant andre meg, som er ei slik «ny stemme», påstår at vi skriv kun for å skrive. Dei seier i same setning at det er kun dei du kan lytte til. Problemet er berre at dei ikkje maktar ta debatten. Dei tek kun dei nye stemmene, og gjer det heile til ein fight om kven som har rett på spalteplass eller ikkje. Dei har også mista perspektiv på seg sjølv, for keep it real. Om du vil bygge eit navn som skribent, gidd du ikkje bruke tid på feminisme. Debatten er for skitten og aktørane for useriøs, jamfør sitater om medieprofilering og nye stemmer.

Når feminist Martine Aurdal, og no også kjønnsforskere (HB Nielsen og Helene Aarseth i Aftenposten 26.april) skal argumentere med sine meiningsmotstandarar, kjem dei notorisk med påstander om at den som ytrer seg, er ute etter å bli eit medietryne. Dei korrigerer med arrogant holdning og herre gud for eit debattnivå- retorikk, og status quo forblir, trur dei.

Men dei tek feil. Status quo er ikkje som dei trur, dei har ikkje så mange enige som dei verker å vere sikre på (difor den skråsikre komiske medietryne og agurkretorikken). Status quo er i endring, og mine synstpunkt i lesarbrevet er nærmare norm enn avvik. Reaksjonane i etterkant (Martine Aurdal, Dagbladet og HB Nielsen) kan tyde på at desse navna i parantes ikkje er i kontakt med store deler av det yngre feministiske miljøet. Dei veit ikkje kva meiningar som eksisterer der eller i tradisjonelt feministiske miljø på venstresida av norsk politikk og media. Dei er beint fram ikkje orientert nok. Mitt utspel representerer ikkje noko ekstremt, snarare noko normalt og vanlig. Det er mine "motdebattantar" som er dei ekstreme ytterpunkta, men fordi dei ikkje liker å konfronteres med uenige, og heller ikkje aksepterer andre synspunkt, forblir dei i bobla. Det heile er eit interessant skue.

Bør dei, eller er desse meiningane, av oss nye og andre stemmene, irrelevante så lenge dei sjølv får lov til å forfekte sitt eige standpunkt? Feminismen er dynamisk. Debatten er det ikkje. Dei som påstår å sitte på sanninga og forfekte dei korrekte meiningane, står som før på sitt og avviser, heller enn å ta til etterretning andre meiningar under påskudd av «medieprofilering». Det heile blir lettare komisk. Kvifor gidd dei skrive mot nye mediestemmer, om dei meiner dei er på villspor? Og kvifor gjer dei dette heller enn å debattere?

Fordi dei må sei sitt. Dei må markere sitt revir. Fordi dei nok trur at "nye stemmer" er forbipasserande. Problemet er berre at dei ikkje kjenner terrenget. Nye stemmer kjem til å ta over.