Eg les i desse dagar Drømmefakultetet av Sara Stridsberg. Denne boka er svært fasinerande. Den vekslar mellom Valerie Solanas oppvekst saman med mora Dorothy i ørkenbyen, der mora syklar til og frå huset med Valerie på bagasjebrettet og postar rosa brev til menn ho har fornærma, eller menn ho har blitt dumpa av. Dei syklar som vindar gjennom ørkenen, Valerie samlar døde ørkendyr i bakgarden, og mora stjel vesker på puben ho jobbar på og blir banka av den nye gubben når far til Valerie stikk av.
Det er vanskelig å yte denne boka rettferdighet i ein omtale. Språket er heilt eksplosivt og det held det gåande side opp og side ned, utan å gi seg ein pause. Valerie rømmer heimefra og bur på stranda ilag med Silkegutt som samlar på døde sjøhestar, ho sel kroppen sin og går på stoff, ho begynner på universitetet, blir phd-student i psykologi, droppar ut, skriv SCUM - Society for Cutting up Men, og skyt popkunstnaren Andy Warhol.
Storyen vekslar mellom Valerie sin oppvekst, opphaldet på mental sjukehus etter at ho skaut Warhol, og dødsleiet hennar der ho i ensomhet og eigen urin og dritt ligg og stinkar seg fram til sin død. Boka er ikkje bygd på fakta, den er fiksjon, men fiksjonen er treffande. Om eit geni frå ørkenen som veks opp til å hate menn, som anser menn som underlegne misfoster i naturen, som ein art som må utryddast. Fortellergrepet og vekslinga, som i ein film, er fasinerande godt gjennomført. Sceneskifta, markert med nytt kapittel samt stad og dato for å halde rekning med kvar ein no befinn seg, glir naturlig over i kvarandre og passar ilag, i den grad denne historia kan passe ilag. Ein blir van med å lese på denne måten, og ein venner seg til vekslingane og heng mmed i svingane når rytmen først er innlært. Det blir som å lære seg å balansere, lære seg å henge med.
Eg lurer på kva slags målgruppe det er som les Drømmefakultetet. Dette er inga streit rett fram bok, det er ei bok som hoppar og som har eit fargerikt og ikkje alltid like hendelsesprega språk, meir beskrivande, reflekterande, observerande, til tider ganske sykt og virkelighetsfjernt, språk.
På framsida av boka er det vist til ein bokomtale av Ane Farsethås i DN: ... skildringen av ekstremfeministen Valerie Solanas går hinsides ale kjønnsklisjeer og er rett og slett tragikomisk god kunst."
Eg er litt usikker på om eg er enig i at det er tragikomisk god kunst. Eg er litt usikker på om eg i det heile tatt finn ord som passer til å beskrive, men komisk er ikkje eit av dei. Meir genialt fucked up. Og eg vil gjerne lære meg å kunne pøse på med nye fraser, vrengte oppfatninger, fucka beskrivelser og eit fandenivoldsk språk i side opp og side ned. Tempo er genialt.
I 2007 fekk romanen Nordisk Råds litteraturpris, og eg tek meg i å tenke at eg faktisk er litt overraska over akkurat dette. Ei an bok som fekk denne prisen, var den überstreite "Jeg forbanner tidens elv" av Per Petterson. Eg digger den boka, ikkje sånn å forstå, men i stil og framtoning er den så streit, og den er så kommers, mens Drømmefakultetet fell utanfor alle desse strømlinjeforma oppfatningane av korleis ein roman skal vere, og den får Nordisk Råds pris.
Da finst det håp, tenker eg. Og godt er det. Eg gir terningkast seks: for fantasi, eksplosivitet, genialt språk over hundrevis av sider, fandenivoldsk fabelaktig opphost og oppkok av fraser du berre MÅ streke under og lese på nytt, og merke av med gul lapp.
All I can say: it is fucking fantastic.
Det er vanskelig å yte denne boka rettferdighet i ein omtale. Språket er heilt eksplosivt og det held det gåande side opp og side ned, utan å gi seg ein pause. Valerie rømmer heimefra og bur på stranda ilag med Silkegutt som samlar på døde sjøhestar, ho sel kroppen sin og går på stoff, ho begynner på universitetet, blir phd-student i psykologi, droppar ut, skriv SCUM - Society for Cutting up Men, og skyt popkunstnaren Andy Warhol.
Storyen vekslar mellom Valerie sin oppvekst, opphaldet på mental sjukehus etter at ho skaut Warhol, og dødsleiet hennar der ho i ensomhet og eigen urin og dritt ligg og stinkar seg fram til sin død. Boka er ikkje bygd på fakta, den er fiksjon, men fiksjonen er treffande. Om eit geni frå ørkenen som veks opp til å hate menn, som anser menn som underlegne misfoster i naturen, som ein art som må utryddast. Fortellergrepet og vekslinga, som i ein film, er fasinerande godt gjennomført. Sceneskifta, markert med nytt kapittel samt stad og dato for å halde rekning med kvar ein no befinn seg, glir naturlig over i kvarandre og passar ilag, i den grad denne historia kan passe ilag. Ein blir van med å lese på denne måten, og ein venner seg til vekslingane og heng mmed i svingane når rytmen først er innlært. Det blir som å lære seg å balansere, lære seg å henge med.
Eg lurer på kva slags målgruppe det er som les Drømmefakultetet. Dette er inga streit rett fram bok, det er ei bok som hoppar og som har eit fargerikt og ikkje alltid like hendelsesprega språk, meir beskrivande, reflekterande, observerande, til tider ganske sykt og virkelighetsfjernt, språk.
På framsida av boka er det vist til ein bokomtale av Ane Farsethås i DN: ... skildringen av ekstremfeministen Valerie Solanas går hinsides ale kjønnsklisjeer og er rett og slett tragikomisk god kunst."
Eg er litt usikker på om eg er enig i at det er tragikomisk god kunst. Eg er litt usikker på om eg i det heile tatt finn ord som passer til å beskrive, men komisk er ikkje eit av dei. Meir genialt fucked up. Og eg vil gjerne lære meg å kunne pøse på med nye fraser, vrengte oppfatninger, fucka beskrivelser og eit fandenivoldsk språk i side opp og side ned. Tempo er genialt.
I 2007 fekk romanen Nordisk Råds litteraturpris, og eg tek meg i å tenke at eg faktisk er litt overraska over akkurat dette. Ei an bok som fekk denne prisen, var den überstreite "Jeg forbanner tidens elv" av Per Petterson. Eg digger den boka, ikkje sånn å forstå, men i stil og framtoning er den så streit, og den er så kommers, mens Drømmefakultetet fell utanfor alle desse strømlinjeforma oppfatningane av korleis ein roman skal vere, og den får Nordisk Råds pris.
Da finst det håp, tenker eg. Og godt er det. Eg gir terningkast seks: for fantasi, eksplosivitet, genialt språk over hundrevis av sider, fandenivoldsk fabelaktig opphost og oppkok av fraser du berre MÅ streke under og lese på nytt, og merke av med gul lapp.
All I can say: it is fucking fantastic.