Gå til hovedinnhold

Drømmefakultetet og SCUM av Valerie Solanas

Eg les i desse dagar Drømmefakultetet av Sara Stridsberg. Denne boka er svært fasinerande. Den vekslar mellom Valerie Solanas oppvekst saman med mora Dorothy i ørkenbyen, der mora syklar til og frå huset med Valerie på bagasjebrettet og postar rosa brev til menn ho har fornærma, eller menn ho har blitt dumpa av. Dei syklar som vindar gjennom ørkenen, Valerie samlar døde ørkendyr i bakgarden, og mora stjel vesker på puben ho jobbar på og blir banka av den nye gubben når far til Valerie stikk av.

Det er vanskelig å yte denne boka rettferdighet i ein omtale. Språket er heilt eksplosivt og det held det gåande side opp og side ned, utan å gi seg ein pause. Valerie rømmer heimefra og bur på stranda ilag med Silkegutt som samlar på døde sjøhestar, ho sel kroppen sin og går på stoff, ho begynner på universitetet, blir phd-student i psykologi, droppar ut, skriv SCUM - Society for Cutting up Men, og skyt popkunstnaren Andy Warhol.

Storyen vekslar mellom Valerie sin oppvekst, opphaldet på mental sjukehus etter at ho skaut Warhol, og dødsleiet hennar der ho i ensomhet og eigen urin og dritt ligg og stinkar seg fram til sin død. Boka er ikkje bygd på fakta, den er fiksjon, men fiksjonen er treffande. Om eit geni frå ørkenen som veks opp til å hate menn, som anser menn som underlegne misfoster i naturen, som ein art som må utryddast. Fortellergrepet og vekslinga, som i ein film, er fasinerande godt gjennomført. Sceneskifta, markert med nytt kapittel samt stad og dato for å halde rekning med kvar ein no befinn seg, glir naturlig over i kvarandre og passar ilag, i den grad denne historia kan passe ilag. Ein blir van med å lese på denne måten, og ein venner seg til vekslingane og heng mmed i svingane når rytmen først er innlært. Det blir som å lære seg å balansere, lære seg å henge med.


Eg lurer på kva slags målgruppe det er som les Drømmefakultetet. Dette er inga streit rett fram bok, det er ei bok som hoppar og som har eit fargerikt og ikkje alltid like hendelsesprega språk, meir beskrivande, reflekterande, observerande, til tider ganske sykt og virkelighetsfjernt, språk.

På framsida av boka er det vist til ein bokomtale av Ane Farsethås i DN: ... skildringen av ekstremfeministen Valerie Solanas går hinsides ale kjønnsklisjeer og er rett og slett tragikomisk god kunst."

Eg er litt usikker på om eg er enig i at det er tragikomisk god kunst. Eg er litt usikker på om eg i det heile tatt finn ord som passer til å beskrive, men komisk er ikkje eit av dei. Meir genialt fucked up. Og eg vil gjerne lære meg å kunne pøse på med nye fraser, vrengte oppfatninger, fucka beskrivelser og eit fandenivoldsk språk i side opp og side ned. Tempo er genialt.

I 2007 fekk romanen Nordisk Råds litteraturpris, og eg tek meg i å tenke at eg faktisk er litt overraska over akkurat dette. Ei an bok som fekk denne prisen, var den überstreite "Jeg forbanner tidens elv" av Per Petterson. Eg digger den boka, ikkje sånn å forstå, men i stil og framtoning er den så streit, og den er så kommers, mens Drømmefakultetet fell utanfor alle desse strømlinjeforma oppfatningane av korleis ein roman skal vere, og den får Nordisk Råds pris.

Da finst det håp, tenker eg. Og godt er det. Eg gir terningkast seks: for fantasi, eksplosivitet, genialt språk over hundrevis av sider, fandenivoldsk fabelaktig opphost og oppkok av fraser du berre MÅ streke under og lese på nytt, og merke av med gul lapp.

All I can say: it is fucking fantastic.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...