Gå til hovedinnhold

Hore og madonna

Svarte tomrom i kvinners liv, enkle menn og danna middelklasseseksualitet. Derfor ender den store kjærligheten alltid ulykkelig.


Vigdis Hjorth er femti år i år, og det passar i den forbindelse å publisere eit portrettintervju av denne ein av mine favorittforfattarar. Dette intervjuet vart første gong publisert i Fett i 2007. Tekst: AnneV


Nesøya om våren. Store hus, badestrand, hvite hus, fine biler, rødt hus med nummerskiltet på skeive, maling flasser av, morkne planker, diger hund hopper ut døra, Vigdis Hjorth på trammen, busker og trær.


- Jeg har latt meg stæsje av Henne et par ganger. Det var katastrofalt. Fikk på rød kjole og skulle se sånn nakent inn i kamera. Da begynte jeg å vise fingeren, fikk tyn og ble kalt horebabeforfatterdame i avisene etterpå.

Pulverkaffe, kartongvin. Bordet vagler foran bålet i peisen. Kaffe med melk over hele bordet. Tar du en brå bevegelse faller en vegg ned, sier hun. Tar du en kopp kaffe, holder bordet på å velte. På gulvet ligger en velta hund. Hjorth prater mye og lenge. Om menn.

- I går punkterte jeg på Drammensveien. Jeg er bare helt teit og fikk ikke til jekken, men så kom det en mann og skulle hjelpe meg. Jeg la meg helt flat, sa: tenk at det finnes gentlemen i verden.

Hun tror han likte å være i den reddende mannsrollen, og derfor tok seg ekstra god tid. Det kunne hun se. Det er forferdelig å si det, men skal jeg på et sånt sted, hender det jeg kler meg ”sånn”, sier hun og mener menn er så enkle at om du tar på deg kort skjørt og topp, så er det gjort.

- Da jeg var ung fulgte det et ubehag med hvor lett det var å manipulere menn. En fornuftig mann kunne bli helt ekstremt satt ut. Nei, nei det er ikke jeg som har så ekstremt draget. Jeg anstrengte meg ikke så veldig og gjør det heller ikke nå, sier hun og føler seg allerede mye bedre av nyrebekkenbetennelsen legen har påvist samme helg.


Kjærligheten


Hjorth blir av andre forfattere omtalt som modig. Det er mellom annet ingen tvil om at hun skriver ganske tett på sitt eget liv, hun slipper å bli skjelt ut av venninner slik som Hanne Ørstavik, og hun elsker menn.

Vigdis Hjorth sine kvinner elsker også menn, bruker nesten all sin tid, av og til all, på å lengte etter mennene de begjærer, og kjeder seg sammen med stødige barnefedre som sitter stille i sofaen og ser opera på video. De pynter seg, de drikker, de har unger som de liker å komme seg unna. Dette betyr ikke dermed at Hjorths heltinner ikke tenker og reflekterer over situasjonen de lever i. Ingen av dem er spesielt fornøyde i sine roller.

Selv traff Hjorth sin eksmann da hun var 19 år, første ungen kom da hun var 21, og før hun var tretti, hadde hun tre avkom. Så ble hun, i likhet med flere av mange av sine heltinnner, skilt.

- Jeg sjekka ingen menn da jeg var mellom 19 og 30. Eller, på slutten sklei det vel litt ut, men jeg hadde da disse tre ungene, reiste rundt i verden og skreiv. Aner ikke hvor jeg hadde vært om jeg den gangen ikke hadde gått inn i noe som var så trygt og så veldig streit. Jeg er ikke helt god. Jeg er nok et skadet menneske med mye selvdestruksjon og villskap som ellers kunne ha ført meg langt av gårde. Barn jorder deg, krever fysisk nærhet og rutiner, sier hun og kaster ekstra kubber på peisen i den romslige stua der golvet knaker høylydt hver gang en beveger seg.

Hun reiser seg for å se etter hunden som heldigvis bare ligger velta bak en stol. Emma Hjorth har en tendens til å tygge på hunder av mindre format enn seg selv dersom den skulle finne på å stikke av.


Tomrommet


Livshistorien Hjorth skisserer fra lenestolen, ligner mistenkelig mye på handlingen i den rosa romanen Om bare som Dagbladets lesere i 2006 kåret til en av de tjuefem siste årenes viktigste bøker. Den handler om ei ung kvinne ”på randen” som gifter seg med en ”redningsmann”, får et par unger, møter den store kjærligheten i den gifte litteraturprofessoren Arnold Busk, skiller seg, lever flere år i kjærlighetens smertelige grep, før de to omsider lever ut den store, besettende kjærligheten. Det ender ulykkelig, noe det opp ned brudeparet på bokas forside tydelig hinter til.

Også i Hjorts liv, var der også i mange år en professor. Det er det ikke lenger. Nå har hun, som hovedpersonen i sin siste roman, Hjulskift, en bilselgerkjæreste.

- Særlig unge kvinner tror at mannen og kjærligheten skal komme og fylle tomrommet, men sjansen for å møte den store kjærligheten, er størst når en selv er hel. Jeg tror det er umulig å møte en stor lidenskaplig kjærlighet når man er veldig ung. Stor lidenskap har vanskelig for å vare, sier hun.

- Samfunnet har trange båser for den store kjærligheten. I det du får barn, får einstøinger klaus i møte med alle forpliktelsene. Du og barna blir innrullert i samfunnet, 17.mai-feiringer, korps, foreldremøter fulle av banalt dritt og grusomme bli kjent-leker, sier hun og viser tydelig at dette ikke er noe som funker for Vigdis Hjorth.

Kanskje like greit. Det høres dørgende kjedelig ut. Dessuten. Hjorth Hjorth er tilsynelatende en ukorrekt. Her lukter levd liv, ikke foreldremøte.

Selma Lønning Aarø sa i forbindelse med lansering av sin nye roman, En rekke avbrutte forsøk, til Aftenposten, at kvinnelige forfattere, med Vigdis Hjorth som et modig litterært unntak, blir bundet når de skriver selvbiografisk. Menn er flinkere til å gi blaffen, mente Lønning Aarø.

Hjorth ser også ut til å gi litt blaffen. Hun har blitt kritisert heftig, og selv kommet med en del påstander som vel kan sies å være ukorrekt. Eksempelvis utsagnet om at hun drikke for å bli full. Hvem gjør ikke det? Forskjellen er at Vigdis Hjorth sier det høyt.

- En periode var jeg fritt vil i media. Da gir du på en måte faen. Hore. Horebabe. En kollega av meg sa på radioen at jeg var en dott. Det var liksom lov å si at Vigdis Hjorth var en dott. Nei, jeg tror faktisk ikke jeg ville ha blitt kalt dott dersom jeg var mann, funderer hun og fortsetter å snakke om menn.

- Du vet det mannlige blikket. Det er så banalt og uselvstendig. Mennene har ikke kontroll over det. Jeg snakker selvfølgelig ikke om alle menn, men om dette blikket som fenomen, sier hun og forteller at både forlag og bokklubber har villet lage bilder av henne som utstråler budskapet ”Vil du knulle henne? Hun er villig”.

- De prøver å appellere med en ung kropp og smilende ansikt, og knytte det til noe erotisk. Det kan godt være det øker salget, Fransk åpning solgte jo mye, men jeg har også erfart at noen oppfattet det som om forfatteren er enten kåt, villig, opptatt av erotikk, eller at hun spekulerer i noe, er ute etter å selge noe, en slags prostituert. Eller begge deler, det optimale: en kåt hore. En journalist skreiv om Fransk åpning at en heller burde gå på stranda på Huk for å bli kåt, sier hun.

På baksiden av romanen Gjennom skogen som kom ut i 1986, skreiv forlaget at det handlet om en ung kvinnes erotiske oppvåkning. Hjorth ville aldri ha skrevet at boka handler om det i dag.

- Jeg lå i gresset i Frognerparken og ble intervjuet om boka av en sommervikar i Dagbladet. Han tok bilder av meg sett nedenfra, med halvt lukkede øyne fordi han var en dårlig fotograf, og med sånn rumpekort shorts. Jeg blir opphisset av å skrive lyste det fra Dagbladets forside neste dag, og videre Å skrive er erotikk. Hele resten av den sommeren ble jeg oppringt av menn som spurte om jeg satt og skrev…


Det mannlige begjæret


Hjorth blir omtalt som modig. Hun framstår som litt fandenivoldsk.


- Få menn tørr å insistere på gammaldagse mannsroller i møte med en kvinne som meg. På alle andre områder enn seksualitet kan vi oppnå likestilling. I det seksuelle møtet mellom mannen og kvinnen er vi mysterier for hverandre. Jeg har vært veldig nysgjerrig på det mannlige begjæret. Hva er det menn vil ha? spør hun ut i luften.

Det er nå Vigdis Hjorth reiser seg for å simulere en mannlig orgasme. Hun løfter hendene foran ansiktet, brøler med fordreid ansikt og havner på kne på golvet.

- Devisen om at ”menn vil bare en ting”, har ikke oppstått av seg selv. Følelsen av å bli brukt, er en kjent kvinnelig erfaring. Utgangspunktet for Fransk åpning var at jeg var veldig forelsket i en gift mann. Vi elsket og drakk vin, men jeg hørte ikke fra han annet enn når han var i Oslo. De gikk lang tid før jeg fikk den følelsen. Fy faen. Han bruker meg! Han var ute etter noe, jeg var forelska. Handlingen kan igjen fint gjenkjennes i romanen Om bare, der den forelskede kvinnen springer fra mann og kjæreste til hotellrom i Oslo, eller for si ”ha det” på Gardermoen.


Hun har mange eksempel på kvinner som har vært den andre kvinnen i noen år, og omtrent tatt livsvarig skade av det. Samtidig har også kvinner menn på si. Uansett. Det mannlige begjæret er annerledes enn hennes eget.

- Dersom jeg var kåt i Bangkok, ville jeg da ha bestilt en ung gutt opp på rommet? Nei. Jeg ville ikke ha fått det til, mener hun og sier det er lett å få makt over menn via seksualiteten selv om det etter hvert blir kjedelig å bruke halve natten på den slags øvelser.

- Det virkelige, gode møtet oppstår ikke på den måten. Derfor er det viktig at en fyller det sorte hullet sitt med ting så en ikke blir så dødsavhengig av denne mannen. Det er befriende å komme dit at du er en smule resignert. Resignasjonen åpner for mang en artig opplevelse, også på det erotiske området.

Hovedpersonen i Hjulskift er litteraturprofessor. Hun forsker. Louise er lei av menn, og ikke lenger fokusert på menn og begjær. Hun anstrenger seg ikke for å være deilig for bilselgerkjæresten Truls Olsen fra Skien.


- Dannede mennesker er ofte dannede tvers gjennom, oppfyller samfunnskravene til hva det vil si å være dannet og kulturell. De er konvensjonelle tvers gjennom. Har dannede samleier, et konvensjonelt sex- og samtaleliv og noen går så til prostituerte etterpå. Konvensjonsfengselet krever et annet rom der de slipper noe annet fri. Det er et misforhold mellom middelklassens reelle frihet og dens oppfatning av at den er fri. I hvert fall lever de fleste av dem i tråd med samfunnets strengeste krav.

Hun strikker nå. Legger mer ved på peisen. Snur to bøker som står opp ned i bokhylla. Hunden ligger opp ned bak sofaen.

- Menn som er flinke til å formulere seg, kan forføre kvinner. Noen av dem har prøvd seg på meg, men du forfører ikke Vigdis Hjorth med ord. Vigdis Hjorth behersker ordet bedre enn de fleste menn.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Dødsdrift blant skrivande menneske

Korleis bli eit skrivande menneske: Du er ikkje så spesiell som du trur at du er, og om du ikkje jobbar hardt, kan du hive talentet ditt på båten. (Kommentaren stod på trykk i Dag og Tid 28.november). Tirsdag (25.november) var det litteraturdebatt på utestaden Blå i Oslo: " Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske. Går du med en spirende forfatter i magen, bør du få med deg denne kvelden." Vi som av ulike årsaker er interessert i litteratur, møtte opp, og lokalet vart etterkvart smekk fullt. Dagen etter skreiv ei venninne til meg: "Jeg fikk egentlig fullstendig angst da jeg kom på Blå i går. Det er jo akkurat som å se seg selv klonet hundre ganger." Det er ein skummel følelse å sjå seg sjølv sugd inn i den kulturelle undergrunnen, ned i eit miljø som i stor grad kretsar rundt seg sjølv og sin eigen akse, som tilber og dyrkar seg sjølv, men som ogs

Frå motkultur til mainstream medkultur

Etter at lesarbrevet mitt « Imageproblemet Sogn og Fjordane » stod på trykk i Firda 26. februar 2007, gjekk debatten om imaget til fylket heit i fleire månader. Sidan den gong har Sogn og Fjordane hatt næringslivsmesser i Noregs tre største byar kvart år, gitt ut eit reklamebilag for seg sjølv i Aftenposten 27. januar 2009, og Førde har fått tenketanken Førde Framover , for å nemne noko. Den skandaleomsuste Vest Tank-ramma Gulen kommune har tatt omdømebygging inn i fireårsplanen sin. Eg seier ikkje at dette har noko med bunadbrenning å gjere. Eg berre seier at det har skjedd. Det er bra, og fordi det er bra, er eg på den fjordomsuste næringslivsmessa denne kalde tysdagskvelden. Og spørsmålet som kretsar rundt i hovudet mitt, er dette: Kva vil Sogn og Fjordane vere? Imagebygging er vanskelige greier. Dette har Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) skjønt. No tilbyr dei omdømeskule for norske kommunar som slit med omdømet, og for å gi oss litt bakteppe for kva KRD legg i omdømeb