Ein sjølvbevisst politisk journalistikk som er prega av
- eit kritisk oppdrag
- intervernerande logikk: altså når journalistene ikke bare vil avsløre det som har skjedd eller er i ferd med å skje, men faktisk bidrar til at ting skjer gjennom nyhetene de produserer. På den måten legger journalistene premissene for det som blir tatt opp i de politiske organene. Politikerne blir presset til å snakke om det journalistene ønsker å fokusere på. (Kilde).
- vilje til å prege og skape dominoeffekt
- ein journalistikk i forkant av politikkens eigne kanalar
- personlig og kjendisbasert journalistikk
- eit omfattande dommarpanel vurderer skikk og bruk, moral og umoral, feilskjær og formkurver blant politikarane.
Denne punktlista stammar frå Kjersti Thorbjørnsrud, forskar ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO, innleiar på Frokost med Bernt idag: Politikkens medialisering.
"En viktig forutsetning for Thorbjørnsruds arbeid er at journalister har endret sin rolleforståelse betraktelig de siste årene. Tidligere var journalistene ofte tilknyttet partipresse og dermed representanter for forskjellige interesser. Nå ønsker journalistene i større grad å sette dagsorden selv. ”Det er jo bedre at vi gjør det enn at politikerne gjør det,” lyder omkvedet blant politiske journalister." Apollon.
Innleiinga var særs interessant. Ei av dei aller beste eg har hørt på Frokost med Bernt.
Thorbjørnsrud ramsa opp ei rekke typar journalistar: dei kritiske granskarane som skal avsløre makta: alt som skjer i lukka rom er negativt, regissørane som skal bestemme kven som skal uttale seg, kven som skal delta i debatten, og som held på sin rett til å redigere (her finn du blant andre meg: kven andre enn journalisten skal bestemme kildene?? Eg kan iallefall ikkje tenke meg nokon annan måte å vere journalist på...), underhaldaren som skal lage interessant tv: det er dei få folket vil ha, så partia er heilt avhengige av å ha personar i apparatet som fungerer på tv (også dette er sjølvsagt for meg, men eg er oppdregen i journalismens tidsalder), og til slutt: dommarane: kommentariatet.
Politikk på norsk er open for intervensjon av journalistar på grunn av høg grad av tilgjengelighet, sviktande eigenkapital: eigne politiske fora mister verdi, samt auka vekt på personlig mediekapital, sa Thorbjørnsrud, og eg seier tja. Er dette så gale da?
Men no er eg så trøtt at eg må rett og slett gå og legge meg. Får fortsette denne bloggen imorra. zzzzzz
- eit kritisk oppdrag
- intervernerande logikk: altså når journalistene ikke bare vil avsløre det som har skjedd eller er i ferd med å skje, men faktisk bidrar til at ting skjer gjennom nyhetene de produserer. På den måten legger journalistene premissene for det som blir tatt opp i de politiske organene. Politikerne blir presset til å snakke om det journalistene ønsker å fokusere på. (Kilde).
- vilje til å prege og skape dominoeffekt
- ein journalistikk i forkant av politikkens eigne kanalar
- personlig og kjendisbasert journalistikk
- eit omfattande dommarpanel vurderer skikk og bruk, moral og umoral, feilskjær og formkurver blant politikarane.
Denne punktlista stammar frå Kjersti Thorbjørnsrud, forskar ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO, innleiar på Frokost med Bernt idag: Politikkens medialisering.
"En viktig forutsetning for Thorbjørnsruds arbeid er at journalister har endret sin rolleforståelse betraktelig de siste årene. Tidligere var journalistene ofte tilknyttet partipresse og dermed representanter for forskjellige interesser. Nå ønsker journalistene i større grad å sette dagsorden selv. ”Det er jo bedre at vi gjør det enn at politikerne gjør det,” lyder omkvedet blant politiske journalister." Apollon.
Innleiinga var særs interessant. Ei av dei aller beste eg har hørt på Frokost med Bernt.
Thorbjørnsrud ramsa opp ei rekke typar journalistar: dei kritiske granskarane som skal avsløre makta: alt som skjer i lukka rom er negativt, regissørane som skal bestemme kven som skal uttale seg, kven som skal delta i debatten, og som held på sin rett til å redigere (her finn du blant andre meg: kven andre enn journalisten skal bestemme kildene?? Eg kan iallefall ikkje tenke meg nokon annan måte å vere journalist på...), underhaldaren som skal lage interessant tv: det er dei få folket vil ha, så partia er heilt avhengige av å ha personar i apparatet som fungerer på tv (også dette er sjølvsagt for meg, men eg er oppdregen i journalismens tidsalder), og til slutt: dommarane: kommentariatet.
Politikk på norsk er open for intervensjon av journalistar på grunn av høg grad av tilgjengelighet, sviktande eigenkapital: eigne politiske fora mister verdi, samt auka vekt på personlig mediekapital, sa Thorbjørnsrud, og eg seier tja. Er dette så gale da?
Men no er eg så trøtt at eg må rett og slett gå og legge meg. Får fortsette denne bloggen imorra. zzzzzz