.. er svinaktig morsomt. Heilt sidan eg var lita har eg tenkt at eg skulle bli forfattar. Når eg no sit lysekruna på Sehestedsplass og er ein av dei heldig jævlane som får lov til å skrive bok, tenker eg at dette egentlig er heilt vanvittig. Å få penger for å skrive dei villaste historier, mekke dei mest sinnsyke plott, spikre nutcases frå virkeligheten til bokmanus og gjere dei udødelige. Det går egentlig ikkje an å skrive om å skrive. Eg skriver og eg nyter det kvar dag, kvar veke, kvar time, at eg har klart det: å komme inn på eit forlag med mine fandenivoldske manus.
Det skal ikkje vere enkelt, men det skal heller ikkje vere for vanskelig. Ein høyrer alltid om at berre ei promille av manus som blir sendt inn til forlaga, blir til bøker. Dette stemmer. Eg sende mitt manus til ein redaktør, og så var vi i gang. Det var faktisk ganske enkelt, i fare for å høyrest ut som ein arrogant jævel. Til trøst for dykk som meiner dette blir for enkle påstander: det første eg deretter foretok meg, var å få skrivesperre, og eg har skrive i mange år før eg fant ut at det var på tide med litt seriøs forlagskontakt. Det hadde inga hast. Der finst ei rekke ting i livet du må sjekke ut før du nødvendigvis treng å skrive ei bok.
Når ein skriv, møter ein ei mengde folk som også skriv. Og veldig mange av dei som skriv, snakkar om "å føle", og "å sveve" og "det er så vanskelig og jeg skriver så dårlig, dere." Akkurat sånn kreativ jamring har eg aldri likt. Å skrive handlar om å sette seg ned, skrive gode tekster mens ein heller innpå kaffe, ta seg ein sigg, drekke meir kaffe og skrive meir. Å skrive er jobbing, utholdenhet og fokus. Å skrive er ikkje å sveve rundt sin eigen akse som ein annan gassballong, sjølv om enkelte anser dette siste for å vere eit faktum. Jamfør overgangalderramma gamlinger på skrivekurs, eller mislykka forfattere som "aldri får gitt ut fordi manuset er for bra for kommersielle forlag".
Keep it real. Å skrive handler om å beherske eit handverk, å ha teft for tekst, å vere ein god lesar og å ha noko å fortelle. Det handlar også om å dumpe store mengder tekst i trash, og å skrive på nytt uten å miste trua. Det er nemlig på mange måtar ein jobb, sjølv om det for meg i første omgang framstår som kreisi at eg får penger for ein slik aktivitet. Å skrive bøker er på siden av virkeligheten, iallefall på siden av min virkelighet enn så lenge. Det seier vel også litt om mitt syn på forfatterstanden og det å lage litteratur. Det er store greier. Det er eit privilegie. Trur ikkje eg skjønner heilt kva eg driver med. Eller kanskje det berre er for bra til å vere sant, men sant likevel?
På den andre sida har eg oppretta mappa FAIL. Der ligger FAIL-tekstar som får håret til å reise seg på hovudet når eg les dei. Skreiv eg virkelig dette pisset? Oh my god...
Men inntil vidare anser eg horisonten som lys, med mindre forlaget har gått bananas og satsa på fullstendig feil hest. Eg aner ikkje korleis statistikken for feilaktige hestar/ å putte peng på talent som aldri makter fullføre, ser ut her på plassen, men den er neppe så ille at den er verdt å plages med her og no. Det einaste eg inntil vidare er sikker på, er at eg er skikkelig heldig som kan sitte her å skrive time etter time, dag etter dag. Eg koser meg skikkelig.
Det skal ikkje vere enkelt, men det skal heller ikkje vere for vanskelig. Ein høyrer alltid om at berre ei promille av manus som blir sendt inn til forlaga, blir til bøker. Dette stemmer. Eg sende mitt manus til ein redaktør, og så var vi i gang. Det var faktisk ganske enkelt, i fare for å høyrest ut som ein arrogant jævel. Til trøst for dykk som meiner dette blir for enkle påstander: det første eg deretter foretok meg, var å få skrivesperre, og eg har skrive i mange år før eg fant ut at det var på tide med litt seriøs forlagskontakt. Det hadde inga hast. Der finst ei rekke ting i livet du må sjekke ut før du nødvendigvis treng å skrive ei bok.
Når ein skriv, møter ein ei mengde folk som også skriv. Og veldig mange av dei som skriv, snakkar om "å føle", og "å sveve" og "det er så vanskelig og jeg skriver så dårlig, dere." Akkurat sånn kreativ jamring har eg aldri likt. Å skrive handlar om å sette seg ned, skrive gode tekster mens ein heller innpå kaffe, ta seg ein sigg, drekke meir kaffe og skrive meir. Å skrive er jobbing, utholdenhet og fokus. Å skrive er ikkje å sveve rundt sin eigen akse som ein annan gassballong, sjølv om enkelte anser dette siste for å vere eit faktum. Jamfør overgangalderramma gamlinger på skrivekurs, eller mislykka forfattere som "aldri får gitt ut fordi manuset er for bra for kommersielle forlag".
Keep it real. Å skrive handler om å beherske eit handverk, å ha teft for tekst, å vere ein god lesar og å ha noko å fortelle. Det handlar også om å dumpe store mengder tekst i trash, og å skrive på nytt uten å miste trua. Det er nemlig på mange måtar ein jobb, sjølv om det for meg i første omgang framstår som kreisi at eg får penger for ein slik aktivitet. Å skrive bøker er på siden av virkeligheten, iallefall på siden av min virkelighet enn så lenge. Det seier vel også litt om mitt syn på forfatterstanden og det å lage litteratur. Det er store greier. Det er eit privilegie. Trur ikkje eg skjønner heilt kva eg driver med. Eller kanskje det berre er for bra til å vere sant, men sant likevel?
På den andre sida har eg oppretta mappa FAIL. Der ligger FAIL-tekstar som får håret til å reise seg på hovudet når eg les dei. Skreiv eg virkelig dette pisset? Oh my god...
Men inntil vidare anser eg horisonten som lys, med mindre forlaget har gått bananas og satsa på fullstendig feil hest. Eg aner ikkje korleis statistikken for feilaktige hestar/ å putte peng på talent som aldri makter fullføre, ser ut her på plassen, men den er neppe så ille at den er verdt å plages med her og no. Det einaste eg inntil vidare er sikker på, er at eg er skikkelig heldig som kan sitte her å skrive time etter time, dag etter dag. Eg koser meg skikkelig.