Gå til hovedinnhold

Å skrive ei bok er heilt uvirkelig

.. er svinaktig morsomt. Heilt sidan eg var lita har eg tenkt at eg skulle bli forfattar. Når eg no sit lysekruna på Sehestedsplass og er ein av dei heldig jævlane som får lov til å skrive bok, tenker eg at dette egentlig er heilt vanvittig. Å få penger for å skrive dei villaste historier, mekke dei mest sinnsyke plott, spikre nutcases frå virkeligheten til bokmanus og gjere dei udødelige. Det går egentlig ikkje an å skrive om å skrive. Eg skriver og eg nyter det kvar dag, kvar veke, kvar time, at eg har klart det: å komme inn på eit forlag med mine fandenivoldske manus.

Det skal ikkje vere enkelt, men det skal heller ikkje vere for vanskelig. Ein høyrer alltid om at berre ei promille av manus som blir sendt inn til forlaga, blir til bøker. Dette stemmer. Eg sende mitt manus til ein redaktør, og så var vi i gang. Det var faktisk ganske enkelt, i fare for å høyrest ut som ein arrogant jævel. Til trøst for dykk som meiner dette blir for enkle påstander: det første eg deretter foretok meg, var å få skrivesperre, og eg har skrive i mange år før eg fant ut at det var på tide med litt seriøs forlagskontakt. Det hadde inga hast. Der finst ei rekke ting i livet du må sjekke ut før du nødvendigvis treng å skrive ei bok.

Når ein skriv, møter ein ei mengde folk som også skriv. Og veldig mange av dei som skriv, snakkar om "å føle", og "å sveve" og "det er så vanskelig og jeg skriver så dårlig, dere." Akkurat sånn kreativ jamring har eg aldri likt. Å skrive handlar om å sette seg ned, skrive gode tekster mens ein heller innpå kaffe, ta seg ein sigg, drekke meir kaffe og skrive meir. Å skrive er jobbing, utholdenhet og fokus. Å skrive er ikkje å sveve rundt sin eigen akse som ein annan gassballong, sjølv om enkelte anser dette siste for å vere eit faktum. Jamfør overgangalderramma gamlinger på skrivekurs, eller mislykka forfattere som "aldri får gitt ut fordi manuset er for bra for kommersielle forlag".

Keep it real. Å skrive handler om å beherske eit handverk, å ha teft for tekst, å vere ein god lesar og å ha noko å fortelle. Det handlar også om å dumpe store mengder tekst i trash, og å skrive på nytt uten å miste trua. Det er nemlig på mange måtar ein jobb, sjølv om det for meg i første omgang framstår som kreisi at eg får penger for ein slik aktivitet. Å skrive bøker er på siden av virkeligheten, iallefall på siden av min virkelighet enn så lenge. Det seier vel også litt om mitt syn på forfatterstanden og det å lage litteratur. Det er store greier. Det er eit privilegie. Trur ikkje eg skjønner heilt kva eg driver med. Eller kanskje det berre er for bra til å vere sant, men sant likevel?

På den andre sida har eg oppretta mappa FAIL. Der ligger FAIL-tekstar som får håret til å reise seg på hovudet når eg les dei. Skreiv eg virkelig dette pisset? Oh my god...

Men inntil vidare anser eg horisonten som lys, med mindre forlaget har gått bananas og satsa på fullstendig feil hest. Eg aner ikkje korleis statistikken for feilaktige hestar/ å putte peng på talent som aldri makter fullføre, ser ut her på plassen, men den er neppe så ille at den er verdt å plages med her og no. Det einaste eg inntil vidare er sikker på, er at eg er skikkelig heldig som kan sitte her å skrive time etter time, dag etter dag. Eg koser meg skikkelig.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...