Gå til hovedinnhold

Boka Eating animals påpeiker, ganske riktig, at "free range is bullshit" og at "organic means nothing"

Idag leser eg Eating animals av Jonathan Safran Foer.

Dette er ein smart dyrevennlig mann: han skuar gjennom merkevaregimmicken økologisk. Som han seier, dei har det like ille som konvensjonelle dyr, men dei blir solgt i butikken med ein anna merkelapp, som ein ØKOLOGISK VITS. Eg kan torturerer kalkunen min fire timar for dagen, og den vil fortsatt vere økologisk.

Free-range/ frittgåande

To be considered free-range, chickens raised for meat must have "access to the outdoors", which, if you take those words literally, means nothing. (Imagine a shed containing thirty thousand chickens, with a small door at one end that opens to a five-by-five dirt patch - and the door is closed all but occasionally). (s 60, Eating animals).

Dette kan vi overføre til Norge. Økovitsen er global.

Organic/ økologisk

What does organics signify? Not nothing, but a whole lot less than we give it credit for. (...) You can call your turkey organic and torture it daily. (s 70, Eating animals)

Men lat oss kikke tilbake i tid til før eg kjøpte denne boka. Med særs stor skepsis stod eg framfor bokhylla på Kulturkaufhaus Dussmann i Berlin og kikka på ei svær grøn bok med kvite, hårete bokstavar. EATING ANIMALS. Eg veide for og imot. Gidd eg kjøpe ei bok til 16,90 Euro som handlar om å ete dyr? Og som bankers er skriven av ein eller anna dårlig opplyst veggis som skal redde verda, for nte gang. Orker eg? hmmmmmmmmmm

Ok. Eg kjøpte, betalte, tok ein pils og stakk tilbake til Kreutzberg for å kikke på dette som eg antok var antan a) eit makkverk som ville gi meg frysninger på ryggen, høg puls og hjartestans pga naiv verdsanskuelse - eg merka alt tendensar til pulsstigning då eg opna boka - (dette er riktig nok ei svært naiv bok, men på ein svært sympatisk måte), faktafeil (vanligvis er det småkk fullt i faktafeil når lekfolk skal skrive om mat og dyr) eller anklager, manglande balanse i framstillinga osv.

Men eg er positivt overraska. Men lat meg sei det med ein gong. Nivået ligg her: forfattaren bruker ein del tid på å argumentere kvifor det vil vere berekraftig om vi åt hundar heller enn å hive dei når dei dør. Hundar er energi, og energi er mat, og forfattaren skriv på fagleg så lågt nivå at det neppe er interessant for fagfolk å lese denne boka, her er nemlig ingenting nytt å spore og ingenting eg ikkje veit frå før, om ein ser bort frå nokre konkrete statistikkar om antal avliva kjæledyr i USA per år, så om du har litt greie på dyr og mat er denne boka bortkasta penger. Eventuelt ikkje. Pga det gir eit innblikk i eit hovud som seriøst prøver å gjere eit lite dypdykk i industrialisert landbruk, og som, for første gong som eg har lese, maktar å gjere det på ein slik måte at mine fordommar mot forfattaren blir gjort til skamme.

Her får vi stemmene til industribøndene, til den økologiske kalkunoppdrettaren, til dyrevernsaktivisten og til forforfattaren sjølv som innrømmer å aldri ha tatt på ei ku. Han er også redd for hund heilt til han får ein hund, og denne hunden er dødsvittig skildra. Kva finst mellom meg og hunden? Svar: Eg anar ikkje, skriv han.

Når eg har lese heile boka, skal eg komme tilbake med meir. Den anbefales for deg som vil ha eit balansert innspel, symaptisk framstilt med gode og vonde sider ved industrielt landbruk, merkevarebløffing og animal welfare:

"No one fired a pistol to mark the start of the race to the bottom. The earth just tilted and everyone slid into the hole" (s 107).

Industrielt landbruk er eit rotterace utfor det bærekraftige stupet. Det hjelper oss ikkje det spor med liksom-øko-mat og liksom-frittgåande-mat. Endelig ein veggis-freak som har skjønt det. Måtte alle andre veggiser og økofolk følge på.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...