i ei bokhylle i Berlin fant eg "Brekkukotkrønike", og den er simpelten genial. Har aldri lese Laxness før, og det var jammen meg på tide at eg fant denne boka. Den handlar om Álfgrímur sin oppvekst hos Bjørn i Brekkukot på Island.
Eg siterer oversettar Tone Myklebost: "Det er gjennom Álfgrímurs øyne vi ser verden i Brekkukotkrønike. Han ble etterlatt nyfødt og naken i fanget på det gamle paret på den lille gården Brekkukot, av en kvinne som bare var innom et par netter og fødte ham på sin vei til Amerika. Han vokser opp med bestefar og bestemor, som gjennom sin tilknytning til jord og fiske, og med sin klokskap og livsvisdom, nøysomhet og trausthet er representanter for det gamle Island." Sitat henta her.
Laxness har ei fortellerstemme som er heilt genial. Det vil sei at han fortel både direkte, og naivt om verda: gjennom augene til ein liten gut, på same tid som han i teksten har eit voksent overblikk og perspektiv. Han vekslar umerkelig mellom gutens syn på verda, og den voksne fortellarpersonen. Når det trengs, grip den voksne fortellarstemma inn og supplerer med namn, stadar, historiske detaljar, oversikt, eit utvida bilete som løftar historia opp frå tunet i Brekkukot. Dette forellergreper er forbilledlig gjennomført, som ein slags vennlig historiefortellar, direkte og uten ironi, moralisering eller betraktningar. Kun konkrete observasjonar, og det held i massevis.
Som når Álfgrímur velsignar hunden som nokon har gløymt att i Brekkukot. Han er sikker på at hunden kjedar seg, at den tenker på eigaren sin heile tida og lurer på korleis eigaren kunne finne på å forlate han her, på eit herberge utanfor Reykjavik. Da må eg smile. Dette er ei fin bok!
Eg siterer oversettar Tone Myklebost: "Det er gjennom Álfgrímurs øyne vi ser verden i Brekkukotkrønike. Han ble etterlatt nyfødt og naken i fanget på det gamle paret på den lille gården Brekkukot, av en kvinne som bare var innom et par netter og fødte ham på sin vei til Amerika. Han vokser opp med bestefar og bestemor, som gjennom sin tilknytning til jord og fiske, og med sin klokskap og livsvisdom, nøysomhet og trausthet er representanter for det gamle Island." Sitat henta her.
Laxness har ei fortellerstemme som er heilt genial. Det vil sei at han fortel både direkte, og naivt om verda: gjennom augene til ein liten gut, på same tid som han i teksten har eit voksent overblikk og perspektiv. Han vekslar umerkelig mellom gutens syn på verda, og den voksne fortellarpersonen. Når det trengs, grip den voksne fortellarstemma inn og supplerer med namn, stadar, historiske detaljar, oversikt, eit utvida bilete som løftar historia opp frå tunet i Brekkukot. Dette forellergreper er forbilledlig gjennomført, som ein slags vennlig historiefortellar, direkte og uten ironi, moralisering eller betraktningar. Kun konkrete observasjonar, og det held i massevis.
Som når Álfgrímur velsignar hunden som nokon har gløymt att i Brekkukot. Han er sikker på at hunden kjedar seg, at den tenker på eigaren sin heile tida og lurer på korleis eigaren kunne finne på å forlate han her, på eit herberge utanfor Reykjavik. Da må eg smile. Dette er ei fin bok!
Velsignede hjertehunden min
som lever i sus og hundedus
svev med englehunder inn
i alle englers hundehus.
som lever i sus og hundedus
svev med englehunder inn
i alle englers hundehus.
"Brekkukotkrønike er en fantastisk hyllest til barndommens verden. Laxness henter mye fra sin egen barndom på Island på begynnelsen av århundret: "Boken er en hyllest til hulderfolket," skrev han i sine notater fra arbeidet med romanen, "... til dette enkle folket som fostrer alle fredelige humane verdier ..." (Sitat henta her.)