Gå til hovedinnhold

Sanningar må av og til seiast,

Les Georg Arnestad sitt Førde-innlegg.

Eg siterer direkte:

Vel tre år seinare står altså Anne Viken, frå noksagtkommunen Gaular som Eli Bjørhusdal har formulert det, fram i fri dressur. Frittalande, uredd, ukonvensjonell, språkleg uelegant; ho skriv mest berre store bokstavar. Og Anne Viken vart heldigvis ikkje eit eingongsfenomen. Vi vert ikkje kvitt henne. Frå sin utkikksstad i Oslo har ho gitt høg lyd frå seg mange gonger. Ho har sett dagsorden for fleire debattar. Ho har fråkjent dei feige lokalavisene våre all ære. Det førte til ein stor debatt landet over. Ho har slakta imagepreget vårt. Utfordra nynorskingane og fått alle nynorskmoralistane på nakken. Gitt Sogn og Fjordane spalteplass omtale i Klassekampen, Aftenposten og BT. Blogga frå fjøsen heime i Bygstad. Skjelt ut miljøvernarane våre. Og no sist i BT i dag: erklært SogFj som bananrepublikk. Anne har utfordra mange. Ho brukar svært sterke og fargerike ord, og peikar ofte på det negative ved SogFj. Taparfylke. Folkeflukt. Folk flyttar som piska skinn frå Sogn og Fjordane. Uland. Koloni. Sorry, Anne. Det er ikkje på denne måten du skriv jobbsøknader i ”trivselsfylket”. Til nød kan du få deg ein anonym og taus dyrlegejobb.



Eg vil likevel anbefale å lese dagens Firda-sak med eit edru sinn, samt sjekke ut min blogg for å sjå kva som faktisk blei sagt. Saka i Firda er nemlig svært spissa. Sjølv om alle sitatene er så sanne som dei er sagt, er dei tatt ut av kontekst.

Bloggen er her.

Les også kronikken min om krisepakkar til Sogn og Fjordane som stod i Bergens Tidende.

Og sidan vi idag er på tabloidkjøret:

Å brenne litt bunader, reint fysisk, hadde også faktisk vore moro. Det skal eg seriøst vurdere, sjølv om det i første omgang, og fortsatt per idag, er meint som eit ordspel. Folk forstår jo uansett ikkje dette ordspelet, dei tek det bokstavleg.

Ein stakk er no ein gong erstattelig.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...