Gå til hovedinnhold

Forskningsdirektör ved Universitetet i Stavanger spreier faktafeil om ökologisk landbruk. Interessant/ pinlig/ komisk

I Stavanger Aftenblad har forskningsdirektör ved Universitetet i Stavanger gått ut med ei rekke grove faktafeil og påstander om ökologisk landbruk. Eg synest det er ganske grovt når ein forskningsdirektör på denne måten vel å fronte stygge faktafeil i media. Dette trur eg er nokre av dei grovaste faktafeila om landbruk eg har sett i media på ganske så lenge.

Eg stiller meg undrande til at direktören ikkje har makta sjekke opp elementäre nettsider om ökologisk landbruk som ligg lett tilgjengelig på nettet. Eg stiller meg også undrande til at ein forskningsdirektör, som burde ha internasjonal forskningserfaring og som dermed også burde vere klar over at regelverk og krav varierer mellom land, vel å basere seg på ei amerikansk bok. Eg har nesten lyst til å spörre: kor naiv går det an å bli? Kanskje Bernt Hagtvedt har rett når han seier det går inflasjon i universitet i dette landet. Det kan kanskje faktabruken, eller faktafeiloverflommen, vitne om.

Blant anna uttaler forskningsdirektören dette til Stavanger Aftenblad (utdrag):

"... det er et kjempeproblem at mer og mer av landbruket er basert på kraftfôr. (Men det er det ingen som tør å ta tak i, sier Bergesen, som også understreker at han uttaler seg som cancerianer, altså en person som lever med en kreftdiagnose, men som ikke er pasient, og at han ikke er noen ekspert på området (er ikkje ekspert, men som forskningdirektör har han eventuelt ein viss pondus?) – Men alt det Servan-Schreiber skriver om, er godt dokumentert (kanskje i USA). For meg var det oppsiktsvekkende at det finnes så mye dokumentasjon, men at den ikke har blitt gjort mer kjent, at man må grave etter den selv.

– Hvorfor er det sånn, tror du?

– Dette er et vanskelig område å ta tak i, fordi det ligger sterke økonomiske interesser bak. Men her ligger det også muligheter for det norske markedet. Vi må få på plass merkeordninger som viser om produktene er basert på kraftfôr eller ikke. Myndighetene må være mye mer offensive med informasjon. Det er viktig at forbrukerne får muligheten til å velge. Myndighetene burde også bruke prisene, blant annet ved å sette høyere avgifter på sukkerholdige varer. Jeg ser en klar parallell til røykeloven. Det tok 50 år fra man påviste de helseskadelige virkningene av røyking, til vi fikk effektive politiske tiltak mot røyking, sier Bergesen.

Generaltabben Bergesen gjer, er å anta at det han har lese i den amerikanske magiboka, er direkte overförbart til Norge. Hadde ein eventuelt i artikkelen, dersom boka han har lese er basert på fakta vel å merke og ikkje like sleivete i faktaomgangen som Olesen sjölv, hadde det vore noko anna. Feks om det faktisk er sant at ökologisk mat i USA er produsert utan kraftfor, noko den IKKJE er i Norge. Ein kan også legge til at i USA er det forbode å behandle ökologiske kyr med antibiotika. Du kan jo sjölv tenke deg om du får lungebetennelse men inga legehjelp. Etikken er med andre ord svärt betenkelig.

Denne artikkelen fekk meg til å riste godt på hovudet over naiviteten i forskningsmiljöet. På tide med litt meir kaffe. Fakta er kort og godt dette: både ökologiske og konvensjonelle dyr i Norge og Sverige og ei rekke andre land får KRAFTFOR. Men ökologiske dyr får ökologisk kraftfor og konvensjonelle konvensjonelt.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys