Gå til hovedinnhold

Å neeeei! Ikkje den evige debatten om bygd mot by no igjen!!!

Arvid Andenäs, banksjef i Sogn og Fjordane, har skrive nokre vettige ord. Bloggposten hans ligg her. Eg siterer direkte: "Utan eit oppegåande näringsliv over heile landet, heller ingen store leverandörar og kompetanseverksemder og verdiskapning i Oslo".

Seriöst. MÅÅ vi virkelig ha det inn med teskei at både by og bygd er viktig i dette landet? Herre, fri meg frå dumskapen i debatten.

Ein ting eg ofte her lurt på: naturvernaranes paradoks. Dei er nei til vindmöller og dei er nei til vasskraft (nei til rein energi). Dei er ja til naturvern og ja til rein kraft (nei til vindmöller og rein energi). Mange naturvernarar er, i likheit med ei rekke dyrevernarar, utan kunnskap om natur (dyr). Til gjengjeld renn dei over av usaklige fölelsar. Dyrevernarar er ofte ei gruppe for seg, og nokre gonger treff dei spikern, andre gongar bommar dei og drit seg ut og set heile dyrevernargruppa i vi-löfter-på-augnebryna-av-dykk gruppa kalt ekstremistiske tullingar som ikkje hadde venner för dei vart dyrevernarar. Er det slik også med miljöaktivistar? EG er rimelig sikker på at det er slik med målrörsla. Vennelause söker saman og dannar ei ekstremistisk gruppering.

Nei no spora det heilt av her. Poenget mitt er vel at denne agurkdebatten (det er sommar) om bygd mot by er god underhaldning der den eine etter den andre kan rykke ut og sei bokstavleg talt KVA SOM HELST i avisa: Årebrot og Neumann samt alle som kjenner meir enn tre skribenar på Facebook. Hardanger har blitt den nye Knausgård. ALLE må meine noko om det. Eg også. Les min side tre-kommentar i Klassekampen lördag.

Det var ein gong Hardanger det handla om, men ein eller anna informasjons-medie-tryllekunstner har snudd den til å handle om by mot land, atter ein gang. Applaus.

.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre ...

Faktafeil om eggproduksjon frå Matprat

Matprat påstår at levetid for høner er 70 veker. Dette er ein faktafeil. Deretter blir dei slakta og solgt som høns, skriv matprat. Dette er også ein faktafeil. Dei fleste høner blir gass  ihjel og etterpå brent.  Fakta er at verpehøner i industrielt verpehønshald blir slakta etter 70 veker. I naturen, eller om dei får sjansen, kan høner leve i opp mot ti år. Levetida er altså ganske mykje lenger enn matprats påståtte 70 veker. Slik Matprat framstiller det, kan det oppfattes som at høner blir slakta når deira levetid likevel er slutt. Dette er altså feil. Dei blir slakta lenge, lenge før. Verpehøner i industrielt fjørfehald har fått rugeeigenskapane sine bortavla. Dei kan altså ikkje formeire seg naturleg. Dei må rugast ut i rugemaskin. Høner i naturen ville lagt to tre fire kull med kyllingar per år, med rundt ti kyllingar i kvart. Det er ikkje naturleg for ei høne å verpe kvar dag, men gjennom avl har ein fått fram høner som verp seks egg i veka, og ein avlar...

Tamme elgar som produserer ELGpapir, ELGolje og ELGmelk

I Jämtland lagar Sune Häggmark papir frå elgmøkk, ost frå elgmelk og lanolin frå elgpels. ­ Verdas dyraste ost! roper Sune Häggmark på svensk, stotrande engelsk og improvisert fransk. ­ Shit is money! Money, money, money! Jag älskar moose!   Fleire titals turistar, deriblant mange nordmenn, står tett i tett på tunet i Orrviken, ein kjapp køyretur sør for Østersund i svenske Jämtland. Her har Häggmark realisert sitt eige elgparadis med produksjon av papir frå elgmøkk, ost frå elgmjølk og lanolin av feittet i elgpelsen. Han er den entusiastiske gründeren bak turistverksemda Moosegarden, eller "elghagen" på norsk. Häggmark lever godt, svært godt etter at Moosegarden vart starta i 1997 som ein følge av to morlause kalvar som trong ein heim. Han gjer det klinkande klart for dei store flokken turistar at det er ei mengde pengar i elg. Moosegarden eksporterer elg til Polen, Tyskland og England. Inspirasjonen hentar han frå Russland. Ein tam elg kostar 35 0...