Gå til hovedinnhold

Virkeligheten for Vestlandet driver kamptrening

Prolog:


Dere skal drikke svart kaffe, sa Virkeligheten og red gjennom dalene. Feide Østlendingene ut av jarlesetene, og drev dem tilbake dit de kom fra. Vestlandet for Vestlendinger, sa den og ristet av dem overmakt og adelsmakt, og Østlendingene flagret som piska skinn gjennom skauen østover, de som overlevde.

Kysten er flat og dekket av det som ligner sand. En vet ikke om det er sand. Det sies at kornene stammer fra tidligere tider, fra gamle folkeslags oppmaling av klippene. De kvernet klippene i småbiter om de stod i veien, kvernet dem opp og lot dem ligge ved havet. Det var ikke oss, sier Nabobygdingene. Vi er for små. Nabobygdingene er bare mennesker, men hestene deres er det noe rart med.


Kampen om Hardanger.

Når natten ligger tung, våkner Virkeligheten. Kom, maner Virkeligheten. Kom, roper den, og ponniene kommer.


Vi sliper knivene, filer tennene, vokser hornene. Hvem vil vel ikke være så pen som deg, sier den til ponnien. Virkeligheten fra Vestlandet brisker seg på fjellhyllen. Den er en ørn.


Virkeligheten for Vestlandet kler på seg sine fineste klær. Den trekker på seg hjelm og rustning og pakker frem fire hester fra skapet. Det må flere hester til for å bære en Virkelighet, og med fire spreke hester stiger den ned til menneskene.


Virkeligheter er ikke alltid flinke til å omgås mennesker. De kan være både brutale og uvørne i sin fremferd.


Og Gud sa til Virkeligheten:

- Virkeligheten for Vestlandet. Du skal sverge troskap og og gå i Krigen mot Østlandet.

- Jeg sverger troskap og går i Krigen mot Østlandet

- Du kjenner ikke din egen styrke. Du har aldri før vært nede blant menneskene.

Virkeligheten for Vestlandet setter hestene på bakken. To hester leder an, to hester bærer og Virkeligheten står med en fot på hver av dem. Er det noe Virkeligheten liker så er det å ri fort. Den peiser gjennom skauen. Hele veien til Sogn kjenner en bakken rister og i Sunnfjord ramler folk ut av sengene.


Nabobygdinger! roper den lenge før den er fremme. Naboponniene løfter hodene,

kvesser hoggtennene og poter i vei. Og noe skjer med ponniene når de kommer sakte klatrende ned åssidene.


-


Ikke en Naboponni står igjen. Natten er mørk når Virkeligheten leder an på sine fire hester. Den feier nedover fjellhyllene langs Fjorden, legger tre og busker flate, men merker det ikke selv. Hakk i hæl følger ponniene, og en kan ane at noe er i gjære. Det er ikke poter som treffer bakken eller pels som ligger nedover sidene. Jo fortere de galopperer, jo skarpere glimter det i tenner og horn. Det er når de går til krig, at de er i sitt ess.


Nattestid ved Fjorden sliper Virkeligheten for Vestlandet ponnienes tenner. De bakser prøvende med vingene.


Skjønner ikke, sier den til seg selv. Virkeligheten for Vestlandet driver kamptrening med ponnier.

Skjønner meg ikke på mennesker. Skjønner meg heller ikke på ponnier.


Vinden blåser. Natten er mørk.

Fly, sier Virkeligheten til ponniene og bakser med vingene, men ponniene tørr ikke.

De står med snuten i bakken og vipper usikkert fra side til side på fjellhyllen. Fjorden ligger svart, dyp og farlig. De ser ikke gress. De ser bare vann.

Fly, sier den.

Ta sats, hopp, fly. Dere kan ikke bare bli stående. Fly, sier den, tar to ponnier, kaster dem ut i luften over Fjorden og ponniene flyr.


To be continued.

.

Populære innlegg fra denne bloggen

Når den døde bestemora di spring etter deg på alle fire

Igår las eg den første barneboka eg har lese på lenge. Den handla om eit spøkelse, trudde eg, men det viste seg at det var eit romvesen. Det handla rett og slett om eit romvesen som sat fast i eit romskip nedi jorda under ei gran ute i skogen etter å ha krasja i ein skogbrann. Det vart heile tida hinta til at dette skumle sat fast, så eg tenkte det var ein vampyr som sat fast i ei kiste (Den vesle vampyren), eller eit lik eller noko som var levande begravd (murt inn i veggen). Så eg sat da å vente på ein vampyr, ein varulv eller eit realt spøkelse. Potensielt ein kjekk Twilight-type. Men no kjem det verste av alt (Eksorsisten). Vesenet tar knekken på bestemora medan jenta ser på. Bestemora slenger seg hit og dit i senga og blod renner og hovud sprekk. Og så kryp vesenet inn i den døde bestemora til hovedpersonen og får denne døde bestemorskroppen til å drive å springe etter hovedpersonen. Det er det verste eg har lese på lenge. Beinpiper og innmat og blod og springande døde bestemødre

Spelet om ØKO-maten, The øko-GAME: Marked - forbruker

Om spriket mellom PR og røyndom. (Med andre ord-artikkel publisert i Klassekampen 26.februar 2010) Bønder er og blir ei spesiell gruppe. Før var det høgstatus å vere storbønder. No er du er ein systematisk dyremishandlar, industriforbrukar av stakkars kyr og ellers ein trussel mot vår alles eksistens. Du tømmer dritt ut i atmosfæren, og driver oss alle lukt i undergangen. Før var det lågstatus å vere småbonde. Du hadde mindre makt, mindre pengar, sat gjerne på leigd jord og måtte sende alle sønene dine til USA om dei ville overleve. Du hadde så lite gras over vinteren at kyrne dine knapt klarte stå på beina når du slapp dei ut om våren, og du budde i eit lite hus fullt av ungar du streng tatt ikkje burde hatt meir enn halvparten av. No er det høgstatus å vere småbonde. Du er småskala og naturvennlig, lever gjerne på ein stad der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og småskala kyr er innhylla i eit mytologisk teppe av grønt gras under spreke klauver. Dei har forgyl

Å halde foredrag for gubbar

Av og til må eg sei eg er ganske så lei av å halde foredrag. Du står framfor eit publikum, og skal snakke om at unge folk skal til bygda, og så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig. Eg lurer av og til litt på kvifor ein har så mange konferanser. Folk møtes, stirrer på den som snakkar, skal liksom bli inspirert, og så skal ein gå heim og vere opplyst og glad og ha med seg nye og betre idear enn dei ein kom dit med. Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter. Dei sit der, og er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa. Det er vel eigentleg, summa summarum, det inntrykket eg har fått av kvifor ein arrangerer konferanser for distriktsutvikling. Eit hederlig unntak er Dyrøys