20. aug. 2010

Virkeligheten for Vestlandet driver kamptrening

Prolog:


Dere skal drikke svart kaffe, sa Virkeligheten og red gjennom dalene. Feide Østlendingene ut av jarlesetene, og drev dem tilbake dit de kom fra. Vestlandet for Vestlendinger, sa den og ristet av dem overmakt og adelsmakt, og Østlendingene flagret som piska skinn gjennom skauen østover, de som overlevde.

Kysten er flat og dekket av det som ligner sand. En vet ikke om det er sand. Det sies at kornene stammer fra tidligere tider, fra gamle folkeslags oppmaling av klippene. De kvernet klippene i småbiter om de stod i veien, kvernet dem opp og lot dem ligge ved havet. Det var ikke oss, sier Nabobygdingene. Vi er for små. Nabobygdingene er bare mennesker, men hestene deres er det noe rart med.


Kampen om Hardanger.

Når natten ligger tung, våkner Virkeligheten. Kom, maner Virkeligheten. Kom, roper den, og ponniene kommer.


Vi sliper knivene, filer tennene, vokser hornene. Hvem vil vel ikke være så pen som deg, sier den til ponnien. Virkeligheten fra Vestlandet brisker seg på fjellhyllen. Den er en ørn.


Virkeligheten for Vestlandet kler på seg sine fineste klær. Den trekker på seg hjelm og rustning og pakker frem fire hester fra skapet. Det må flere hester til for å bære en Virkelighet, og med fire spreke hester stiger den ned til menneskene.


Virkeligheter er ikke alltid flinke til å omgås mennesker. De kan være både brutale og uvørne i sin fremferd.


Og Gud sa til Virkeligheten:

- Virkeligheten for Vestlandet. Du skal sverge troskap og og gå i Krigen mot Østlandet.

- Jeg sverger troskap og går i Krigen mot Østlandet

- Du kjenner ikke din egen styrke. Du har aldri før vært nede blant menneskene.

Virkeligheten for Vestlandet setter hestene på bakken. To hester leder an, to hester bærer og Virkeligheten står med en fot på hver av dem. Er det noe Virkeligheten liker så er det å ri fort. Den peiser gjennom skauen. Hele veien til Sogn kjenner en bakken rister og i Sunnfjord ramler folk ut av sengene.


Nabobygdinger! roper den lenge før den er fremme. Naboponniene løfter hodene,

kvesser hoggtennene og poter i vei. Og noe skjer med ponniene når de kommer sakte klatrende ned åssidene.


-


Ikke en Naboponni står igjen. Natten er mørk når Virkeligheten leder an på sine fire hester. Den feier nedover fjellhyllene langs Fjorden, legger tre og busker flate, men merker det ikke selv. Hakk i hæl følger ponniene, og en kan ane at noe er i gjære. Det er ikke poter som treffer bakken eller pels som ligger nedover sidene. Jo fortere de galopperer, jo skarpere glimter det i tenner og horn. Det er når de går til krig, at de er i sitt ess.


Nattestid ved Fjorden sliper Virkeligheten for Vestlandet ponnienes tenner. De bakser prøvende med vingene.


Skjønner ikke, sier den til seg selv. Virkeligheten for Vestlandet driver kamptrening med ponnier.

Skjønner meg ikke på mennesker. Skjønner meg heller ikke på ponnier.


Vinden blåser. Natten er mørk.

Fly, sier Virkeligheten til ponniene og bakser med vingene, men ponniene tørr ikke.

De står med snuten i bakken og vipper usikkert fra side til side på fjellhyllen. Fjorden ligger svart, dyp og farlig. De ser ikke gress. De ser bare vann.

Fly, sier den.

Ta sats, hopp, fly. Dere kan ikke bare bli stående. Fly, sier den, tar to ponnier, kaster dem ut i luften over Fjorden og ponniene flyr.


To be continued.

.